Bloggpause...

Det er bare å si det som det er... jeg er ikke bokblogginspirert om dagen. My heart is not into it. Ganske nøyaktig 3 år etter at denne bloggen så dagens lys, på selveste Norges bursdag, legger jeg ut mitt siste innlegg for denne gang. Dette er ikke min første bokblogg (og kanskje ikke min siste heller), men om (og eventuelt hvordan) jeg kommer tilbake kan bare tiden vise...

Bokblogging har endret seg i Norge siden jeg så smått begynte med dette første gang i 2006. Vi var ikke så mange og så "profesjonelle" den gangen... nå har det blitt et helt miljø bare her i Norge, med bokbloggtreff og bokbloggpris, aktiv bruk av blogge(r)ne både av forlag og medier, nye nettsider for bokelskere og synlighet i sosiale medier... og jeg er bare ikke der... :) Det er spennede å se utviklingen videre, men jeg kommer ikke til å være del av den, i hvert fall ikke nå.

Tusen takk til de som faktisk har vært innom lest mine skriblerier om bøker jeg har lest, egentlig tenkt mest for meg selv. Det har vært gøy å følge med dere andre (selv om jeg aldri har lagt igjen mest kommentarer)... jeg titter nok innom framover også.

Og lese bøker, det skal jeg selvfølgelig gjøre! Lykken er fortsatt en bok, akkurat det forandrer seg ikke! ;) Håper dere også får mange fine lesestunder framover!

Takk for meg!

Journal 64 (Jussi Adler-Olsen)

Jeg har ventet på denne lenge, for selv om jeg har hatt litt varierende inntrykk av Adler-Olsens foregående bøker om Avdeling Q, så har den siste (Flaskepost fra P) gitt meg lysten på mer. Og endelig kom Journal 64 i pocket!

Dette skriver Aschehoug om Journal 64:

Helt fram til 1950-tallet ble «upassende» kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q's mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem sto bak forsvinningene?

Samtidig som etterforsker Carl Mørck er kommet i en svært vanskelig situasjon i forbindelse med en drapssak som involverer ham personlig, gjenåpnes den 23 år gamle saken. Den skal vise seg å handle om overgrep på det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kaldblodig morder kommer på banen.

Handlingen i Jussi Adler-Olsens bøker drives godt framover, og han konstruerer krimhistorier som er utspekulerte, spennende og til tider litt grusomme. Dette er en bok til å sluke, men når ikke helt opp til de beste i hans serie, synes jeg (Flaskepost fra P er fortsatt min favoritt). Tematikken var det som gjorde at jeg var ekstra spent på denne boka, og selv om dette kanskje er fiksjon, så forundrer det meg ikke at noe lignende faktisk kan ha skjedd... og det er i så fall ikke eneste gang psykiatrien har begått overgrep mot enkeltmennesker...

Persongalleriet i Avdeling Q er spesielt, og noen ganger føles det nesten parodisk, selv om jeg virkelig har sansen for dem. Carl, politimannen med problemer både på jobb og på hjemmebane, Assad, den hemmelighetsfulle assistenten som ikke har politiutdanning, men uante kontakter, intuisjon og framgangsmåter som viser seg svært så effektive, og Rose, med sin splittede personlighet, utgjør et team som gjør at man trekker på smilebåndene, men som altså bidrar til å oppklare saker som for lengt er gitt opp andre steder i systemet. Vi blir også sakte med sikkert bedre kjent med disse tre... og endelig skjer det også litt mer i drapssaken som Carl er involvert i, og som har "lurt i skyggene" i alle de foregående bøkene.

Stolthet og fordom (Jane Austen)

Jeg har aldri lest Jane Austen! Se der, så har jeg sagt det! Eller, det vil si... jeg har aldri lest Jane Austen før nå...

Og det blir vel ikke den siste jeg leser heller... ;)

Historien om Elizabeth Bennet og Mr. Darcy føles kjent, selv om jeg altså verken har lest boka eller sett filmen før. Mr. Darcy er liksom et begrep som "alle" kjenner til, i det minste som en gentleman og "alle" kvinners drømmemann... men Lizzy eller Eliza, som hun kalles av sine nærmeste, er slettes ikke sikker på at han er hennes drømmemann når fortellingen starter.

Lizzy er nest eldst av 5 døtre i en familie fra den øvre middelklasse utenfor landsbyen Meryton, ikke langt fra London. På grunn av arveregler kan ingen av døtrene i familien Bennet arve huset de bor i, og Mrs. Bennet er derfor svært oppsatt på å få giftet sine døtre til noen fine herrer. Da Mr. Bingley leier en eiendom i nabolaget er det derfor viktig å få introdusert døtrene, og det er snart romantikk i luften mellom Jane, familien Bennets eldste datter, og Mr. Bingley. Mr. Darcy, Mr. Bingleys fortrolige og venn, gjør ikke et like godt førsteinntrykk, og særlig ikke overfor Lizzy, som han fornærmer på et ball når han ikke vil danse med henne. Hans arroganse og den lite flatterende omtalen Wickham, en bekjent av Mr. Darcy i militærregimentet stasjonert i Meryton, gir ham, bidrar ikke positivt til Lizzys oppfatning av ham, og hun er urokkelig ved beslutningen om å ikke like ham når hun aner at den raske forsvinningen for Mr. Bingley og hans følge skyldes at Mr. Darcy har fått gjennomslag for sin oppfatning av at familien Bennet slettes ikke er fin nok for noen nærmere forbindelser mellom dem. Men deres veier krysses igjen, først når Lizzy besøker sin beste venninne Charlotte, som har giftet seg med arvingen til familien Bennets hus, Mr. Collins (som første fridde til Lizzy, men fikk nei), og senere når Lizzy ferierer med sin tante og onkel i nærheten av Mr. Darcys gods Pemberley. Underveis skjer det ting som gradvis får Lizzy til å endre sitt førsteinntrykk av denne mannen, som på sin side ikke klarer å undertrykke sine følelser for henne.

Historien er klassisk. Jente møter gutt, og via mange forviklinger får de selvfølgelig hverandre til slutt. Det kan sikkert leses kun som en kjærlighetshistorie også, men for meg var det mer enn det... Stolthet og fordom kom ut i 1813, og gir et innblikk i et samfunn som er helt annerledes enn vårt. Min første tanke var "så utrolig vanskelig det må ha vært å være forelsket i noen på den tiden"... etikette, sosiale konvensjoner, riktig familiebakgrunn og de rette forbindelsene var viktigere enn noe annet, og Elizabeth Bennet er nok ikke en av de store romanskikkelsene (og Jane Austens egen yndlingskarakter) uten grunn. For sin tid må hun ha vært en høyst upassende kvinne, selvstendig og intelligent, som svarte tilbake til en mann av bedre klasse enn henne selv, både med humor og sarkasme, og som ønsket å bli gift av kjærlighet og derfor gikk i mot sin mors ønske om å godta frieri fra enhver passende mann. Altså en fascinerende ung dame i 1800-tallets England, og som er så "moderne" at hun fortsatt kan være en heltinne i dag.

At denne utgaven er en movie tie-in får jeg bare beklage, men den ble plukket opp på salg for 29 kroner, så da så jeg til og med bort fra forsiden ("boken bak filmen"... hva annet kunne det vært, liksom?!). ;) Neste gang er det kanskje min litt mer klassiske engelske utgave som blir lest...

Storm i juni [Suite Française] (Irène Némirovsky)

Jeg innrømmer det gjerne... det satt langt inne å begynne på denne boka igjen. Dette er nemlig en av de få bøkene jeg ikke har lest ferdig i løpet av de siste årene, uten at jeg helt bevisst vet hvorfor det ble sånn. Så vidt jeg husker, fenget det bare ikke, og jeg begynte på en annen bok... samtidig som jeg ikke var ferdig med denne! Det var skjebnesvangert for denne boka, siden jeg aldri klarer å lese to bøker samtidig! ;) Men Irène Némirovsky største og siste verk høster lovord overalt, og omfatter dessuten en del av historien som jeg er spesielt opptatt av, så jammen bestemte jeg meg ikke for å plukke den opp igjen likevel...

Storm i juni [Suite Française] består av to deler, Storm i juni og Dolce. Storm i juni forteller en rekke historier fra de dagene i juni 1940 da folk flyktet fra Paris i påvente av den tyske invasjonen. Vi møter folk fra alle samfunnslag, med ulike forutsetninger og ulike måter å takle krigen på. Det er mange enkeltskjebner i denne delen, og noen historier får sin konklusjon der og da, mens andre ikke gjør det... noen treffer vi igjen i Dolce, andre ikke (noe jeg kommer tilbake til litt senere...).

Dolce er mer preget av å være en roman som beskriver hverdagen i en landsby okkupert av tyskerne... og vi kommer også bedre inn på de personene vi møter, og da særlig Lucile Angellier, en ung kvinne gift med en mann hun aldri har elsket, og som nå er krigsfange. Som så mange av familiene i landsbyen får Lucile, som bor sammen med sin svigermor som aldri har likt henne, en tysker innkvartert i sitt hjem, og forvandlingen fra å ha en "fiende" til et medmenneske boende, en mann som hun kan dele tanker og følelser med, gjør inntrykk.

Begge delene i boka er likevel gjennomsyret av det samme, nemlig franskmennenes "overfladiske" forhold til krigen. Folk er langt mer opptatt av sitt jordiske gods enn av menneskene rundt seg, og de kan legge større innsats i å redde sølvtøy, damaskduker og porselensfigurer enn å gjøre noe for et medmenneske. Kun et fåtall av romanpersonene er villige til å ofre seg selv for saken, for nasjonen, for sitt Frankrike...

Som leser får vi lest to deler, men denne boken består egentlig av flere deler som vi dessverre aldri vil få lese. Forordet, der vi får høre om Irène Némirovskys liv, og forfatterens notater og korrespondanse i slutten av boka utgjør i så måte en del av historien i seg selv... Némirovsky hadde planlagt et stort verk i fire deler, og denne boka er derfor ufullendt. Det får meg til å undre på hvordan inntrykket ville vært om vi hadde fått lese hele verket slik forfatteren hadde tenkt... og jeg regner med at verket hadde fremstått med en større helhet og mening enn det den gjør i sin nåværende form (og jeg antar at vi hadde fått vite skjebnen til de fleste vi møtte i bokas første del). Samtidig er det interessant at Némirovsky har skrevet om sin nåtid. Da disse ordene ble skrevet visste hun slettes ikke hvordan krigen ville ende, og utviklingen av krigen ville jo også helt sikkert ha påvirket det hun skrev. Men slik ble det ikke, siden hun, som hun selv forutså, aldri fikk oppleve det. Irène Némirovsky døde 39 år gammel, i Auschwitz i 1942.

Jeg fullførte til slutt Storm i juni, på mitt andre forsøk på å lese den. Sist kom jeg 200 sider ut i første del, og denne gangen syntes jeg det gikk mye lettere å lese denne delen, mens jeg slet litt igjen med Dolce i starten. Hvorfor jeg ikke bare sluker boka, vet jeg ikke... jeg synes den er godt skrevet, med et til tider vakkert språk, den er samfunnskritisk, interessant, observant og et viktig tidsminne... men jeg blir likevel ikke revet med. Dessverre.

Storm i juni ble plukket opp igjen som en del av Lines lesesirkel i februar, så sjekk bloggen hennes for flere meninger om denne boka!

What I talk about when I talk about running (Haruki Murakami)

"Marathon running is not a sport for everyone, just as being a novelist isn't a job for everyone. Nobody ever recommended or even desired that I be a novelist - in fact, some tried to stop me. I had the idea to be one, and that's what I did. Likewise, a person doesn't become a runner because someone recommends it. People basically become runners because they're meant to."

A kind of memoir kaller Haruki Murakami denne boka, som er en samling tekster, skrevet -som han selv sier- innimellom andre prosjekter, i perioden mellom sommeren 2005 og høsten 2006. Det er en bok om løping, men folk som ikke er interessert i løping trenger ikke å bli skremt av det faktum. Gjennom historier om løping får leseren et lite innblikk i mannen og forfatteren Murakami, og dette er vel også det nærmeste han kommer å skrive sine memoarer... for for Murakami henger nemlig livet som løper og livet som forfatter sterkt sammen, og det går ikke an å skrive om det ene uten å også skrive om det andre.

Med sin unike og vakre stemme skriver Murakami om slitet med å gjennomføre sin første maratondistanse noensinne, helt alene i heten i et sommervarmt Hellas fra Athen til Maraton, om å gjennomføre en ultramaraton, om triathlon, vellykkede treningsopplegg og skuffelser i løp, men han skriver også om seg selv som en mann han tror er vanskelig å like og som liker å være alene, om hvordan han forbereder seg når han skal tale til folk, om den stadig voksende samlingen av jazzplater, og en beskrivelse av årstidene i New England som er så vakker, så vakker (beskrivelsen, altså, kanskje ikke alle årstidene...)!

"I'm often asked what I think about as I run. Usually the people who ask this have never run long distances themselves. I always ponder the question. What exactly do I think about when I'm running? I don't have a clue."

Jeg kan si det enkelt: Jeg elsket denne boka! Den er ikke lik andre Murakami-bøker, men jeg likte skrivemåten hans i denne boka utrolig godt. Samtidig må det vel også sies at selv om det var et interessant innblikk i forfatteren Haruki Murakami, så var det kanskje særlig løpetemaet som fascinerte meg. Kanskje er det det som skjer når en jente som alltid hatet gymtimene på skolen (og jogging mer enn noe annet) får en idé om at hun vil bli løper, og her finner en stemme til inspirasjon. En stemme som bekrefter at det ikke er lett, og det vil aldri bli det, men at det er mulig likevel... ;)

Det er ikke ofte jeg har lyst til å begynner forfra og lese en gang til med en gang siste setning var konsumert, men denne gangen hadde jeg det!

Pain is inevitable. Suffering is optional.

Døden i flyet (Agatha Christie)

Jeg var i Agatha Christie-humør. så etter Doktoren mister en pasient fortsatte jeg like gjerne på et nytt Poirot-mysterium - Døden i flyet. Denne romanen ble første gang gitt ut i 1935.

"Fra sete nummer 9 har Hercule Poirot full oversikt over sine medpassasjerer på flyet. Til høyre sitter en pen ung kvinne som åpenbart er betatt av mannen overfor seg; foran, på sete nummer 13, sitter en grevinne med et dårlig skjult kokainsug; tvers over midtgangen, i sete nummer 8, blir en forfatter av detektivromaner plaget av en nærgående veps. Det Poirot ikke vet, er at bak ham, i sete nummer 2, synker kroppen til en kvinne stille sammen..."

Når den ellers så oppmerksomme Poirot går glipp av et mord så nært ham selv takket være reisesyke, og i tillegg selv blir mistenkt for gjerningen, er det åpenbart at han må hjelpe politiet med å oppklare saken. Siden morderen må ha vært ombord på flyet, må han gå systematisk til verks og finne ut hvem som har en forbindelse med den drepte kvinnen og hvorfor noen skulle ønske å ta henne av dage... og selvsagt klarer Poirots "små grå" brasene også denne gangen!

Som vanlig vet Poirot løsningen lenge før den vanlige leseren, men denne gangen følte jeg at det var vel mye jeg ikke visste noe om som lå til grunn for løsningen. Ikke like overbevisende som forrige Poirot-roman for min del, men like fullt en hyggelig liten lesestund sammen med den pertentlige, søte, og denne gangen også litt romantiske (hvis man kan kalle det det) privatdetektiv Poirot.

Doktoren mister en pasient (Agatha Christie)

Agatha Christie (15. september 1890 – 12. januar 1976) ga ut 66 kriminalromaner og 15 novellesamlinger. Hercule Poirot er kanskje hennes mest kjente romanfigur, og han er med i hele 33 romaner, et skuespill og mer enn 50 noveller. Når jeg igjen skulle lese en Agatha Christie-bok (etter mange års pause), falt valget på den ene romanen hun har med på 1001 bøker du må lese før du dør, Doktoren mister en pasient (orig: The murder of Roger Ackroyd), som kom ut første gang i 1926.

Hercule Poirot har trukket seg tilbake, og har bosatt seg i den lille landsbyen King's Abbott for at klienter ikke skal finne ham. Det er derfor litt motvillig han tar på seg å bistå til oppklaringen av mordet på Roger Ackroyd, den rikeste mannen i omegnen og en kjent mann i den byen. Siden Hastings er i Sør-Amerika er det Poirots nabo, legen James Sheppard, som blir Poirots høyre hånd i etterforskningen, og han er også fortellerstemmen i boka. Dessuten er han også dypt inne i saken på annet vis... han besøkte nemlig Roger Ackroyd samme kveld som han ble myrdet, og bare en time etter at han forlot Ackroyd på sitt kontor blir han oppringt, og fortalt at Ackroyd er funnet myrdet samme sted.

Opprullingen av saken er i kjent Poirot-stil... han bruker sin sans for detaljer og sine "små grå" for å finne ut hvem i huset som hadde både motiv og anledning til å begå mordet, og han vet selvsagt før alle andre hvem morderen er. En intrikat sak der mange har noe å skjule, og med en fiffig løsning - denne boka er nok en av Christies mest kjente av en grunn! :)

Boken på vent: Rebecca

Det er nok av bøker på vent i mine bokhyller, men i dag (i min første deltagelse i Boken på vent) falt valget på denne... som jeg ikke en gang husker hvordan kom i hus (det er uvanlig), men jeg regner med at det var i forrige runde jeg forsøkte å lese bøker fra "1001 bøker du leser før du dør"-lista (og det var i 2006-2008, så det er en stund siden). Siden jeg har begynt å tenke på den lista igjen, tok jeg fram denne boka fra bakerste rad i Billy-hyllene mine. Tiden får vise når jeg faktisk får lest den, da, men jeg har hørt mye bra om den, så kanskje det blir snarere enn jeg tror... ;)

Fra omslaget: 

"Last night I dreamt I went to Manderley again...

Working as a lady's companion, the heroine of Rebecca learns her place. Her future looks bleak until, on a trip to the South of France, she meets Max de Winter, a handsome widower whose sudden proposal of marriage takes her by surprise. She accepts, but whisked from glamorous Monte Carlo to the ominous and brooding Manderley, the new Mrs de Winter finds Max a changed man. And the memory of his dead wife Rebecca is forever kept alive by the forbidding housekeeper, Mrs Danvers...

Not since Jane Eyre has a heroine faced such difficulty with the Other Woman. An international bestseller that has never gone out of print, Rebecca is the haunting story of a young girl consumed by love and the struggle to find her identity."

Boken på vent er en ukentlig spalte for å ta fram bøker som har stått kortere eller lenger tid i bokhyllene, og som vi ser fram til å lese. Flere bøker på vent finner du hos Beathes bokhylle.

Store forventninger (Charles Dickens)

Klassikere er en av mine dårlige samvittigheter. Jeg leser altfor få klassikere, og Dickens har jeg aldri lest før. Før nå, altså. For i juleferien så jeg BBC sin miniserie Great expectations, som jeg likte godt... og så leste jeg Lines omtale av samme serie, og fant ut at jeg bare måtte lese boka (og kjøpe den)! Som sagt, så gjort (for en gangs skyld).

Pip har kun sitt navn, Philip Pirrip, etter sine foreldre, som døde før han kunne huske dem (men siden han ikke klarte å uttalte navnet sitt, kalte han seg Pip, og navnet ble sittende). Vi møter ham i myrlandskapet utenfor en liten landsby i Kent, der han vokser opp hos sin voksne søster og hennes mann, smeden Joe Gargery. Akkuat denne dagen er det julaften, og Pip har den første av to opprivende opplevelser som skal definere store deler av hans liv... på kirkegården møter han en rømt straffange, som trenger hjelp, og Pip stjeler både mat og en fil hjemme i redsel for hva straffangen og hans "venn" kan gjøre om han ikke hjelper dem. Pip kommer unna problemer hjemme denne gangen, da straffangen tar på seg skylda når han dagen etter blir tatt og brakt ut på fangeskipet igjen.

Hverdagslivet går deretter sin vante gang, men etter en stund blir Pip invitert til Satis House og Miss Havisham for å "leke", og Miss Havisham er ingen hvem som helst... hun er nemlig av finere familie, og lever et liv avstengt fra de fleste andre, bortsett fra adoptivdatteren Estella, som hun tok til seg etter at hun ble sveket på det groveste av mannen hun skulle gifte seg med. Pip blir fast gjest i huset en stund, og faller for den vakre, men følelseskalde Estella... men en dag tar det slutt. Miss Havisham sender Estella til Frankrike, og betaler samtidig for en lærlingekontrakt for Pip hos Joe.

En dag får han vite om sine "store forventninger" - en hemmelig velgjører har valgt ham som arving for en god del penger, og Pip må straks flytte til London og gjøre gentleman av seg. Her lever han nærmest over evne for pengene hans velgjører har utstyrt ham med, og uten mye tanke til de der hjemme som tok seg av ham fram til hans "store forventninger" dukket opp... helt til en dag da noe skjer som snur opp ned på alt han har trodd og alt han ventet seg av livet...

Store forventninger er en dannelsesroman, og ble skrevet i viktoriansk tid (nærmere bestemt som føljetongroman i 1860-1861), en tid da den britiske kulturen var preget av industrialisering, oppfinnelser og vitenskapelige fremskritt, men også et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral (fra Wikipedia). Dickens maler et godt bilde av samfunnet Pip befinner seg i, og persongalleriet er særdeles fargerikt og interessant, noe Dickens også skal ha vært en mester i, og som viser seg ved at en som slettes ikke kjenner Dickens godt likevel kjenner til mange av hans mest kjente karakterer. Store forventninger er kjent som en av hans aller beste verk, og skal også ha vært blant dem han selv var mest fornøyd med.

For øvrig er det også interessant at Dickens opprinnelig hadde en annen slutt på denne boka. Han ble oppfordret til å forandre den da mange syntes den opprinnelige slutten var for trist, men jeg synes den passer vel så godt som den i dag vanlige slutten.

Min lesing av denne boka har selvsagt blitt farget av at jeg i romjula så miniserien som BBC har laget, noe som lett skjer når man ser filmen før man leser boka (egentlig fy-fy for bokelskere, tross alt!). Jeg er likevel utrolig glad jeg leste boka også, for det er mye som ikke kommer godt fram i serien, og jeg koste meg stort mens jeg leste. Noen av karakterene har i mitt hode også blitt påvirket av det jeg så på TV, som f.eks. Jaggers og Miss Havisham, mens jeg i særlig i starten av boka syntes jeg klarte å være litt mer upåvirket... mine forestillinger av Pip, Joe Gargery og hans Mrs. Joe er ikke som i serien i det hele tatt.

Om bare et par uker er det 201 år siden Dickens ble født, og man skulle tro at dette var tung materie å komme seg gjennom, men det synes jeg ikke. Kanskje tok jeg snarveien, siden jeg leste på norsk etter å ha sett en filmatisering, men jeg likte boka så godt at jeg gleder meg til etterhvert å ta fatt på en ny Dickens - fortsatt på norsk, men uten å ha sett en filmatisering først, i hvert fall. Jeg har satt Bleak house på ønskelisten! :)

Lesemål for 2013?!

Vi har allerede kommet et godt stykke ut i årets første måned, og egentlig tenker jeg fortsatt at jeg bare skal fortsette å lese, og lese det jeg har lyst til, også i 2013. OK, så har jeg sneket inn et lite mål om å lese litt mer i oppsummeringsinnlegget mitt for 2012, men med det stusselige antallet leste bøker i 2012, så skulle det nesten bare mangle... ;)

Men surfingen min på blogger og bokbutikker viser for øyeblikket en tendens... fokuset har så smått dreid mot å lese flere "must reads". Jeg har aldri vært flink med klassikere, men når jeg ser på bøkene som skal leses i Lines lesesirkel i 2013, og der flere av de jeg allerede har lest der er blant de beste bøkene jeg har lest, så frister det til å lese fler. Jeg har derfor meldt meg på 4 bøker i lesesirkelen i år, og på generell basis har jeg altså tatt fram 1001-listen igjen (jeg begynte nemlig å lese fra den første 1001-utgaven allerede i 2006). Jeg setter ikke noe tall på det, men jeg har i hvert fall tenkt til å prøve og plukke flere bøker fra den lista for lesingen min i 2013.

"Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort." Tomas Espedal har fått en del oppmerksomhet rundt denne uttalelsen, og jeg kjenner at jeg ikke er så veldig bekymret for om jeg leser for mange bøker eller leser dem for fort... men noen ganger ser jeg tilbake på bøkene jeg har lest og lurer på hvorfor jeg prioriterte å lese dem. Joda, det blir nok både krim og chick lit på "bøker lest i 2013"-lista også, men målet begynner nå å ta sin form: Jeg vil lese flere klassikere!

Kanskje ikke lesemål, da, men gode intensjoner?! ;)

Lyrans noblesser har i alle fall en klassikerutfordring gående. Passelig uformell til at jeg også har meldt meg på... jeg leser jo en klassiker nå, så minst én bok skal jeg i hvert fall kunne bidra med til utgangen av april.

Spellbound by the book

Dette bildet som ble postet av bokelskere.no på Facebook i dag var helt uimotståelig, så jeg måtte bare poste det her... :)

Og jeg er i alle fall i Kent i England på 1800-tallet for tiden. Faktisk har Pip akkurat vært på sin første visitt på Satis house hos Estella og miss Havisham, og fått sitt første møte med den hovmodige lille piken og hennes adoptivmor, en kvinne med et knust hjerte og et forfallent spøkelseshjem.

Boken er selvsagt Store forventninger av Charles Dickens.

Vinterbyen (Arnaldur Indridason)

En bok som passer bra på kalde januardager også i Norge... :) Og jeg startet 2013 på en lett måte, med nok en bok av Arnaldur Indridason. Det er liksom litt som "comfort reading" for meg, noe som ikke krever så mye verken å plukke opp eller faktisk lese ferdig.

Erlendur og hans kollegaer Elinborg og Sigurdur Oli får denne gangen et barnemord å oppklare. Elias, en 10 år gammel gutt med innvandrerbakgrunn, blir funnet knivstukket på gårdsplassen utenfor der han bodde, og ingen har sett hva som har skjedd. Elias sin halvbror, Niran, var savnet en stund, men funnet, for deretter å bli sendt til et hemmelig sted av deres mor, som bor alene med dem. Vet Niran noe om det som har skjedd? Er det noen som har hatt noe i mot Elias, eller generelt mot innvandrere? Eller er det en familiesak, der morens eksmann eller nye hemmelige kjæreste er involvert?

Mens etterforskningen står i stampe, får Erlendur oppringninger fra en anonym kvinne som egentlig ikke sier så mye. Han setter det i sammenheng med en sak om en savnet kvinne. Kanskje er hun ikke død likevel? Har hennes notorisk utro mann gjort henne noe, eller har hun bare rømt? Eller er det noen helt andre som ringer?!

En død ung gutt og en savnet-sak bringer Erlendur ikke mindre ofte tilbake til sin egen barndom, og den gangen hans egen lillebror forsvant i fjellet en kald vinternatt i snøstorm. Men denne gangen kommer vi litt mer inn på hva som faktisk skjedde den gangen, og litt mindre om Erlendurs problematiske forhold til sine egne barn. Vi blir også litt mer kjent med Erlendurs kollega Sigurdur Oli, og fokuset er litt mer lagt i det islandske samfunnet, spesifikt innvandringsproblematikk. En velkommen utvikling i bøkene for min del, men spenningen blir likevel ikke helt til å ta og føle på... men slutten er ganske skremmende, selv om det ikke akkurat er på "thrillervis"!

Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant (Jonas Jonasson)

En bok på pauserommet på jobben en dag jeg trengte en bok til hjemveien... slik ble Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant min neste bok. Godt hjulpet på vei av et par entusiastiske kollegaer fikk jeg kanskje noen forventninger også, selv om jeg ikke visste annet om boka på forhånd enn at en det er en del som liker den.

"Den morsomste boken jeg noensinne har lest" står det på utsiden, og i starten syntes jeg også at den var morsom. Jeg lo faktisk høyt noen ganger av Allan (og det skjer ikke så veldig ofte av bøker), hundreåringen som rømmer fra sitt eget bursdagsselskap og den strenge søster Alice på gamlehjemmet, og starter eventyret sitt med å ta bussen så langt som 50 kroner rekker, med en stjålet koffert som viser seg å inneholde millioner av kroner, med de forviklingene det medfører.

Faktisk er de delene som omhandler "nåtiden" ganske underholdende, en ekte røverhistorie med en hundreåring på kanten av loven, med både politi og gangsterbander i hælene... men annenhver del omhandler Allans lange og begivenhetsrike liv (selvsagt, mannen har jo akkurat fylt 100), og der sliter jeg rett og slett litt mer. Allan Karlsson er en fin fyr med en unik og litt naiv holdning til å leve i nuet, som igjen fører ham opp i de underligste situasjoner. Et ypperlig utgangspunkt for en underholdende historie, men jeg klarer bare ikke å falle for det. Allan har ikke bare vært med i mange av de store begivenhetene på 1900-tallet, han har også forårsaket mange av dem med sin spesielle måte å forholde seg til det som skjer rundt ham - og det selvsagt uten å være det minste interessert i politikk, men derimot langt mer interessert i en dram. Og den litt pirkete, realistiske siden av meg synes bare det blir litt for dumt.

Fantasifullt og til tider underholdende, men for meg ble det litt for langdrygt.

Når 2012 blir 2013...

Skal man vel oppsummere og lage lister og alt sånt. Eller kanskje ikke?!

Jeg har lest i 2012. 21 bøker. Ikke akkurat noe å hoppe i taket for, men det kunne vært langt verre. Dette er et år hvor det har skjedd mye, både positive og negative ting, men i alle fall altfor mye som har tatt fokus bort fra bøker i perioder. Men en stund var leselysten fullstendig borte, så jeg er bare glad for at den etterhvert kom tilbake, og jeg håper den holder seg godt framover!

Noen stor kåring av årets beste og verste blir det ikke, men her er i alle fall årets topp 3:

Invisible av Paul Auster 

Skugga-Baldur av Sjón 

The year of the flood av Margaret Atwood 

Jeg har ingen store planer for lesingen i 2013. Jeg vil fortsatt lese, og fortrinnsvis mer enn i 2012, så et lite mål har jeg satt meg...

2013 Reading Challenge

Jannicke has read 0 books toward her goal of 35 books.

hide

0 of 35 (0%)

view books

Ellers håper jeg bare på mange gode leseopplevelser i 2013, og håper du får det samme! Godt nytt år!

Bøker lest i 2013

12. Northanger Abbey - Jane Austen
11. Fahrenheit 451 - Ray Bradbury 
10. Tretten til bords - Agatha Christie
9. Flink pike - Gillian Flynn
8. Journal 64 - Jussi Adler-Olsen
7. Stolthet og fordom - Jane Austen
6. Storm i juni - Irene Nemirovsky
5. What I talk about when I talk about running - Haruki Murakami
4. Døden i flyet - Agatha Christie
3. Doktoren mister en pasient - Agatha Christie
2. Store forventninger - Charles Dickens
1. Vinterbyen - Arnaldur Indridason