søndag 17. oktober 2010

Det er en viss fare for at...

shoppestoppen min er brutt! Enda det egentlig ikke har vært noe problem å holde den, en gang... men så skulle jeg bare se nærmere på oktobers hovedbok i Hobbyklubben, og plutselig var avbestillingsfristen gått ut.


Nå ser boka heldigvis veldig fin ut, så det er ikke den verste tingen som har skjedd (og nei, det var ikke med vilje heller... jeg har strengt tatt shoppet så mye annet i det siste at jeg helt sikkert burde vært foruten bokregninger)... og hvor lett det nå enn hadde vært å fortsette på denne måten, så har jeg vært flink og avbestilt en annen hovedbok som står på ønskelista om dagen, nemlig Øya under havet av Isabel Allende. Jeg får ønske meg den til jul i stedet... ;)

Så -til tross for et lite feilskjær- shoppestoppen fortsetter!

onsdag 13. oktober 2010

One day av David Nicholls

Twenty years, two people, one day...


Emma og Dexter ender opp med å tilbringe natten sammen etter avslutningen av universitetsstudiene. De har ikke hatt noe nært forhold i studietiden, og kanskje skilles deres veier for alltid... men livene til Dexter, overklassegutten som har kommet til det meste i livet uten større problemer, og Emma, den idealistiske og skoleflinke jenta, er for alltid knyttet sammen etter denne natten, og vi følger livene deres ved å møte dem igjen hvert år, på den samme datoen, i 20 år etter graduation day.

Dette er en bok om håp og drømmer (noen ganger knuste), om å bli voksen og finne seg selv og hva man vil gjøre med livet sitt, om kjærlighetens uransakelige veier, og om tapte muligheter. Dette er en historie alle kan finne noe de kjenner seg igjen i. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har fått somlet meg til å skrive om denne boka før, for jeg likte den kjempegodt! Og la deg ikke lure av likhetene med chick lit-sjangeren... det er faktisk ikke alltid det går helt som man hadde trodd!

Anbefales!

Chick lit til forglemmelse...

For en stund siden plukket jeg opp en chick lit, siden min kjære fant det for godt å stjele boka jeg egentlig hadde begynt å lese. Boka var altså Someone special av Sheila O'Flanagan, for meg heller ukjent, men plukket opp fra bookcrossinghyllene på Sherlock Holmes pub i Valencia med håp om litt lett og underholdende ferielektyre (utvalget av engelske bøker var .for øvrig ikke det største, men noe måtte jeg uansett få med meg, bookcrosser som jeg er)...


 Vel, jeg holdt ut i omtrent 250 sider. Av 590. Og fortsatt ventet jeg på litt feel good-litteratur, men det eneste jeg fikk var den hele tiden selvmedlidende Romy. Romy Kilkenny har skuffet familien og valgt en jobb som aldri vil gi rikdom og status, og har reist rundt i verden og deltatt på forskjellige utgravinger som rettsmedisinsk arkeolog. Nå har hun bodd i Australia sammen med Keith, kollega og kamerat (som hun plutselig lurer på om hun føler noe mer for), men lar seg overtales til å dra fra ham og en mulighet for forfremmelse når moren Veronica må operere ryggen og halvsøskenen Darragh og Kathryn er lei av å ta ansvar for familien alene. Det er ikke som om Romy har noe viktig hun absolutt ikke kan forlate i Australia...

And it goes on and on and on... Romy synes synd på seg selv, og fortsetter å synes synd på seg selv (det irske uttrykket er "chip on her shoulder", og jeg har tolket det til å bety selvmedlidende). Personene er endimensjonale og ikke troverdige, og jeg bryr meg bare ikke om hvordan det går med Romy. Og det strider virkelig mot mine prinsipper å gi opp en bok, men etter så mange sider får jeg bare innse at denne boka ikke kommer til å bli lest ferdig. Jeg har faktisk allerede glemt den...

mandag 11. oktober 2010

Alone i Berlin av Hans Fallada

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i 2. verdenskrig. Jeg klarer aldri å slutte og fascinere meg over (på en litt skremmende måte) det faktum at dette faktisk har skjedd, og det for ikke altfor lenge siden, mens det jeg leser fra den tiden, fiksjon eller ikke, ofte fremstår som ting man ikke kan forestille seg en gang i fantasien. Og det var nok derfor jeg på ren impuls bestilte denne boka i sommer, siden jeg verken hadde hørt om den eller forfatteren før.

Rett etter at jeg begynte å lese, fant jeg en ganske interessant historie bak boka også... Alone in Berlin ble gitt ut allerede i 1947, men kom i engelsk oversettelse i 2009. Forfatteren het egentlig Rudolf Ditzen, og han døde like etter at Alone in Berlin var ferdigskrevet, men før den var blitt utgitt. Livet hans var preget av kaos... en selvmordspakt med en venn der vennen døde mens han selv overlevde, opphold i psykiatriske institusjoner, drapsforsøk på kona, fengselsdommer etter tyveri og underslag og rusmisbruk innimellom bokskrivingen (eller kanskje det var omvendt, hehe).


Uansett, boka starter i Berlin i 1940, og vi møter menneskene som bor i 55, Jablonski strasse og folk som på en eller annen måte blir involvert med dem. Her har vi blant annet postkvinnen Eva Kluge,ektemannen som hun har kastet ut fordi han er litt for glad i gambling, inspektør Escherich i Gestapo, Borkhausen med tvilsomme aktiviteter, prostituert kone og 5 barn (som han ikke vet om er hans) i kjelleretasjen, den rettferdige dommer Fromm i 1. etasje, nazistfamilien Persicke i 2. etasje, jødiske fru Rosenthal i 4. etasje, og bokas mest sentrale personer, ekteparet Anna og Otto Quangel, som etter at sønnen dør under invasjonen av Frankrike bestemmer seg for å gjøre opprør mot nazistene på sin egen, stillferdige måte... ved å legge ut anti-nazistiske postkort i trappeoppganger rundt omkring i Berlin.

Stemningen i denne boka er dyster. Vi treffer en litt broket forsamling av mennesker som har mistet sine illusjoner, og som i mange tilfeller ikke går noen god skjebne i møte heller. Berlin under krigen fremstår som en by fylt av frykt, kanskje mer for hva naboen kan finne på å gjøre (eller si om deg) enn hva som faktisk skjedde i krigen. Gestapo framstår som maktens sentrum, der de som vil kan leve ut sine sadistiske tendenser, og hvor de som ikke følger spillet like fort kan bli ett av ofrene.

Ekteparet Quangels historie er inspirert av faktiske hendelser, nemlig arbeiderklasseparet Elise og Otto Hampel, som skrev og distribuerte slike postkort i Berlin etter at Elises bror døde i krigen. I etterordet får vi lese mye om Hans Falladas liv (som jeg altså også hadde lest litt om på forhånd), og litt om ekteparet Hampels historie... men jeg må vel innrømme at jeg kanskje gjerne hadde lest enda litt mer om sistnevnte.

Uansett, lesverd historie fra 2. verdenskrig, som selv om den er fiksjon fremstår som litt virkelig også, fordi den er inspirert av faktiske hendelser, men ikke minst fordi den ble skrevet rett etter at krigen var slutt, av en som faktisk var til stede.