For en stund siden var jeg travelt opptatt med å lese bøker fra "1001 bøker du må lese før du dør". Helt siden den gang har den bedre halvdelen mast om at jeg skal lese Underverden av Don DeLillo, bare fordi den står på denne lista, så selv om jeg har gitt opp den prosjektlesingen (i hvert fall i større skala), så ble denne påbegynt i bytte mot at han skulle lese noe av Neil Gaiman... :) Om det var verdt det?! Tja...
Dette var en tung bok å lese (både lesemessig og fordi 770 sider i stort format er mye å drasse med seg på trikken hver dag, hehe). I lange perioder er kapitlene preget av en springende fortellerstil, temaer som ikke åpenbart henger sammen, gjentagelser (en stund lurte jeg på om det var for at vi som lesere skulle få med oss poengene i tilfelle vi mistet tråden underveis, som i hvert fall jeg gjorde stadig vekk)... så, plutselig, et avsnitt eller et kapittel som fanget interessen igjen.
Hva den egentlig handler om?! Tja (igjen). Stikkordene som innleder dette innlegget sier vel litt, og ja, etterhvert henger ting sammen. Omtalen sier følgende: "Boken er historien om store og små menn og kvinner i etterkrigstidens USA, en fortelling om hvordan politikk og teknologi krysser enkeltmenneskets liv i historiens underverden, om hverdagslivets vilkår i skyggen av amerikansk storpolitikk og den kalde krigen." Boka fikk mye oppmerksomhet for noen år siden, men jeg kan vel si meg enig i kommentaren til en leser på bokkilden.no: "Dette er en meget berømt bok.... Allikevel kan jeg ikke la være å lure på hvor mange det er som virkelig har lest hele boken." Vel, nå har i hvert fall jeg lest hele boken, og jammen var det ikke godt å bli ferdig med den også! :)
