Storm i juni [Suite Française] (Irène Némirovsky)

Jeg innrømmer det gjerne... det satt langt inne å begynne på denne boka igjen. Dette er nemlig en av de få bøkene jeg ikke har lest ferdig i løpet av de siste årene, uten at jeg helt bevisst vet hvorfor det ble sånn. Så vidt jeg husker, fenget det bare ikke, og jeg begynte på en annen bok... samtidig som jeg ikke var ferdig med denne! Det var skjebnesvangert for denne boka, siden jeg aldri klarer å lese to bøker samtidig! ;) Men Irène Némirovsky største og siste verk høster lovord overalt, og omfatter dessuten en del av historien som jeg er spesielt opptatt av, så jammen bestemte jeg meg ikke for å plukke den opp igjen likevel...

Storm i juni [Suite Française] består av to deler, Storm i juni og Dolce. Storm i juni forteller en rekke historier fra de dagene i juni 1940 da folk flyktet fra Paris i påvente av den tyske invasjonen. Vi møter folk fra alle samfunnslag, med ulike forutsetninger og ulike måter å takle krigen på. Det er mange enkeltskjebner i denne delen, og noen historier får sin konklusjon der og da, mens andre ikke gjør det... noen treffer vi igjen i Dolce, andre ikke (noe jeg kommer tilbake til litt senere...).

Dolce er mer preget av å være en roman som beskriver hverdagen i en landsby okkupert av tyskerne... og vi kommer også bedre inn på de personene vi møter, og da særlig Lucile Angellier, en ung kvinne gift med en mann hun aldri har elsket, og som nå er krigsfange. Som så mange av familiene i landsbyen får Lucile, som bor sammen med sin svigermor som aldri har likt henne, en tysker innkvartert i sitt hjem, og forvandlingen fra å ha en "fiende" til et medmenneske boende, en mann som hun kan dele tanker og følelser med, gjør inntrykk.

Begge delene i boka er likevel gjennomsyret av det samme, nemlig franskmennenes "overfladiske" forhold til krigen. Folk er langt mer opptatt av sitt jordiske gods enn av menneskene rundt seg, og de kan legge større innsats i å redde sølvtøy, damaskduker og porselensfigurer enn å gjøre noe for et medmenneske. Kun et fåtall av romanpersonene er villige til å ofre seg selv for saken, for nasjonen, for sitt Frankrike...

Som leser får vi lest to deler, men denne boken består egentlig av flere deler som vi dessverre aldri vil få lese. Forordet, der vi får høre om Irène Némirovskys liv, og forfatterens notater og korrespondanse i slutten av boka utgjør i så måte en del av historien i seg selv... Némirovsky hadde planlagt et stort verk i fire deler, og denne boka er derfor ufullendt. Det får meg til å undre på hvordan inntrykket ville vært om vi hadde fått lese hele verket slik forfatteren hadde tenkt... og jeg regner med at verket hadde fremstått med en større helhet og mening enn det den gjør i sin nåværende form (og jeg antar at vi hadde fått vite skjebnen til de fleste vi møtte i bokas første del). Samtidig er det interessant at Némirovsky har skrevet om sin nåtid. Da disse ordene ble skrevet visste hun slettes ikke hvordan krigen ville ende, og utviklingen av krigen ville jo også helt sikkert ha påvirket det hun skrev. Men slik ble det ikke, siden hun, som hun selv forutså, aldri fikk oppleve det. Irène Némirovsky døde 39 år gammel, i Auschwitz i 1942.

Jeg fullførte til slutt Storm i juni, på mitt andre forsøk på å lese den. Sist kom jeg 200 sider ut i første del, og denne gangen syntes jeg det gikk mye lettere å lese denne delen, mens jeg slet litt igjen med Dolce i starten. Hvorfor jeg ikke bare sluker boka, vet jeg ikke... jeg synes den er godt skrevet, med et til tider vakkert språk, den er samfunnskritisk, interessant, observant og et viktig tidsminne... men jeg blir likevel ikke revet med. Dessverre.

Storm i juni ble plukket opp igjen som en del av Lines lesesirkel i februar, så sjekk bloggen hennes for flere meninger om denne boka!