Bloggpause...

Det er bare å si det som det er... jeg er ikke bokblogginspirert om dagen. My heart is not into it. Ganske nøyaktig 3 år etter at denne bloggen så dagens lys, på selveste Norges bursdag, legger jeg ut mitt siste innlegg for denne gang. Dette er ikke min første bokblogg (og kanskje ikke min siste heller), men om (og eventuelt hvordan) jeg kommer tilbake kan bare tiden vise...

Bokblogging har endret seg i Norge siden jeg så smått begynte med dette første gang i 2006. Vi var ikke så mange og så "profesjonelle" den gangen... nå har det blitt et helt miljø bare her i Norge, med bokbloggtreff og bokbloggpris, aktiv bruk av blogge(r)ne både av forlag og medier, nye nettsider for bokelskere og synlighet i sosiale medier... og jeg er bare ikke der... :) Det er spennede å se utviklingen videre, men jeg kommer ikke til å være del av den, i hvert fall ikke nå.

Tusen takk til de som faktisk har vært innom lest mine skriblerier om bøker jeg har lest, egentlig tenkt mest for meg selv. Det har vært gøy å følge med dere andre (selv om jeg aldri har lagt igjen mest kommentarer)... jeg titter nok innom framover også.

Og lese bøker, det skal jeg selvfølgelig gjøre! Lykken er fortsatt en bok, akkurat det forandrer seg ikke! ;) Håper dere også får mange fine lesestunder framover!

Takk for meg!

Journal 64 (Jussi Adler-Olsen)

Jeg har ventet på denne lenge, for selv om jeg har hatt litt varierende inntrykk av Adler-Olsens foregående bøker om Avdeling Q, så har den siste (Flaskepost fra P) gitt meg lysten på mer. Og endelig kom Journal 64 i pocket!

Dette skriver Aschehoug om Journal 64:

Helt fram til 1950-tallet ble «upassende» kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q's mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem sto bak forsvinningene?

Samtidig som etterforsker Carl Mørck er kommet i en svært vanskelig situasjon i forbindelse med en drapssak som involverer ham personlig, gjenåpnes den 23 år gamle saken. Den skal vise seg å handle om overgrep på det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kaldblodig morder kommer på banen.

Handlingen i Jussi Adler-Olsens bøker drives godt framover, og han konstruerer krimhistorier som er utspekulerte, spennende og til tider litt grusomme. Dette er en bok til å sluke, men når ikke helt opp til de beste i hans serie, synes jeg (Flaskepost fra P er fortsatt min favoritt). Tematikken var det som gjorde at jeg var ekstra spent på denne boka, og selv om dette kanskje er fiksjon, så forundrer det meg ikke at noe lignende faktisk kan ha skjedd... og det er i så fall ikke eneste gang psykiatrien har begått overgrep mot enkeltmennesker...

Persongalleriet i Avdeling Q er spesielt, og noen ganger føles det nesten parodisk, selv om jeg virkelig har sansen for dem. Carl, politimannen med problemer både på jobb og på hjemmebane, Assad, den hemmelighetsfulle assistenten som ikke har politiutdanning, men uante kontakter, intuisjon og framgangsmåter som viser seg svært så effektive, og Rose, med sin splittede personlighet, utgjør et team som gjør at man trekker på smilebåndene, men som altså bidrar til å oppklare saker som for lengt er gitt opp andre steder i systemet. Vi blir også sakte med sikkert bedre kjent med disse tre... og endelig skjer det også litt mer i drapssaken som Carl er involvert i, og som har "lurt i skyggene" i alle de foregående bøkene.

Stolthet og fordom (Jane Austen)

Jeg har aldri lest Jane Austen! Se der, så har jeg sagt det! Eller, det vil si... jeg har aldri lest Jane Austen før nå...

Og det blir vel ikke den siste jeg leser heller... ;)

Historien om Elizabeth Bennet og Mr. Darcy føles kjent, selv om jeg altså verken har lest boka eller sett filmen før. Mr. Darcy er liksom et begrep som "alle" kjenner til, i det minste som en gentleman og "alle" kvinners drømmemann... men Lizzy eller Eliza, som hun kalles av sine nærmeste, er slettes ikke sikker på at han er hennes drømmemann når fortellingen starter.

Lizzy er nest eldst av 5 døtre i en familie fra den øvre middelklasse utenfor landsbyen Meryton, ikke langt fra London. På grunn av arveregler kan ingen av døtrene i familien Bennet arve huset de bor i, og Mrs. Bennet er derfor svært oppsatt på å få giftet sine døtre til noen fine herrer. Da Mr. Bingley leier en eiendom i nabolaget er det derfor viktig å få introdusert døtrene, og det er snart romantikk i luften mellom Jane, familien Bennets eldste datter, og Mr. Bingley. Mr. Darcy, Mr. Bingleys fortrolige og venn, gjør ikke et like godt førsteinntrykk, og særlig ikke overfor Lizzy, som han fornærmer på et ball når han ikke vil danse med henne. Hans arroganse og den lite flatterende omtalen Wickham, en bekjent av Mr. Darcy i militærregimentet stasjonert i Meryton, gir ham, bidrar ikke positivt til Lizzys oppfatning av ham, og hun er urokkelig ved beslutningen om å ikke like ham når hun aner at den raske forsvinningen for Mr. Bingley og hans følge skyldes at Mr. Darcy har fått gjennomslag for sin oppfatning av at familien Bennet slettes ikke er fin nok for noen nærmere forbindelser mellom dem. Men deres veier krysses igjen, først når Lizzy besøker sin beste venninne Charlotte, som har giftet seg med arvingen til familien Bennets hus, Mr. Collins (som første fridde til Lizzy, men fikk nei), og senere når Lizzy ferierer med sin tante og onkel i nærheten av Mr. Darcys gods Pemberley. Underveis skjer det ting som gradvis får Lizzy til å endre sitt førsteinntrykk av denne mannen, som på sin side ikke klarer å undertrykke sine følelser for henne.

Historien er klassisk. Jente møter gutt, og via mange forviklinger får de selvfølgelig hverandre til slutt. Det kan sikkert leses kun som en kjærlighetshistorie også, men for meg var det mer enn det... Stolthet og fordom kom ut i 1813, og gir et innblikk i et samfunn som er helt annerledes enn vårt. Min første tanke var "så utrolig vanskelig det må ha vært å være forelsket i noen på den tiden"... etikette, sosiale konvensjoner, riktig familiebakgrunn og de rette forbindelsene var viktigere enn noe annet, og Elizabeth Bennet er nok ikke en av de store romanskikkelsene (og Jane Austens egen yndlingskarakter) uten grunn. For sin tid må hun ha vært en høyst upassende kvinne, selvstendig og intelligent, som svarte tilbake til en mann av bedre klasse enn henne selv, både med humor og sarkasme, og som ønsket å bli gift av kjærlighet og derfor gikk i mot sin mors ønske om å godta frieri fra enhver passende mann. Altså en fascinerende ung dame i 1800-tallets England, og som er så "moderne" at hun fortsatt kan være en heltinne i dag.

At denne utgaven er en movie tie-in får jeg bare beklage, men den ble plukket opp på salg for 29 kroner, så da så jeg til og med bort fra forsiden ("boken bak filmen"... hva annet kunne det vært, liksom?!). ;) Neste gang er det kanskje min litt mer klassiske engelske utgave som blir lest...

Storm i juni [Suite Française] (Irène Némirovsky)

Jeg innrømmer det gjerne... det satt langt inne å begynne på denne boka igjen. Dette er nemlig en av de få bøkene jeg ikke har lest ferdig i løpet av de siste årene, uten at jeg helt bevisst vet hvorfor det ble sånn. Så vidt jeg husker, fenget det bare ikke, og jeg begynte på en annen bok... samtidig som jeg ikke var ferdig med denne! Det var skjebnesvangert for denne boka, siden jeg aldri klarer å lese to bøker samtidig! ;) Men Irène Némirovsky største og siste verk høster lovord overalt, og omfatter dessuten en del av historien som jeg er spesielt opptatt av, så jammen bestemte jeg meg ikke for å plukke den opp igjen likevel...

Storm i juni [Suite Française] består av to deler, Storm i juni og Dolce. Storm i juni forteller en rekke historier fra de dagene i juni 1940 da folk flyktet fra Paris i påvente av den tyske invasjonen. Vi møter folk fra alle samfunnslag, med ulike forutsetninger og ulike måter å takle krigen på. Det er mange enkeltskjebner i denne delen, og noen historier får sin konklusjon der og da, mens andre ikke gjør det... noen treffer vi igjen i Dolce, andre ikke (noe jeg kommer tilbake til litt senere...).

Dolce er mer preget av å være en roman som beskriver hverdagen i en landsby okkupert av tyskerne... og vi kommer også bedre inn på de personene vi møter, og da særlig Lucile Angellier, en ung kvinne gift med en mann hun aldri har elsket, og som nå er krigsfange. Som så mange av familiene i landsbyen får Lucile, som bor sammen med sin svigermor som aldri har likt henne, en tysker innkvartert i sitt hjem, og forvandlingen fra å ha en "fiende" til et medmenneske boende, en mann som hun kan dele tanker og følelser med, gjør inntrykk.

Begge delene i boka er likevel gjennomsyret av det samme, nemlig franskmennenes "overfladiske" forhold til krigen. Folk er langt mer opptatt av sitt jordiske gods enn av menneskene rundt seg, og de kan legge større innsats i å redde sølvtøy, damaskduker og porselensfigurer enn å gjøre noe for et medmenneske. Kun et fåtall av romanpersonene er villige til å ofre seg selv for saken, for nasjonen, for sitt Frankrike...

Som leser får vi lest to deler, men denne boken består egentlig av flere deler som vi dessverre aldri vil få lese. Forordet, der vi får høre om Irène Némirovskys liv, og forfatterens notater og korrespondanse i slutten av boka utgjør i så måte en del av historien i seg selv... Némirovsky hadde planlagt et stort verk i fire deler, og denne boka er derfor ufullendt. Det får meg til å undre på hvordan inntrykket ville vært om vi hadde fått lese hele verket slik forfatteren hadde tenkt... og jeg regner med at verket hadde fremstått med en større helhet og mening enn det den gjør i sin nåværende form (og jeg antar at vi hadde fått vite skjebnen til de fleste vi møtte i bokas første del). Samtidig er det interessant at Némirovsky har skrevet om sin nåtid. Da disse ordene ble skrevet visste hun slettes ikke hvordan krigen ville ende, og utviklingen av krigen ville jo også helt sikkert ha påvirket det hun skrev. Men slik ble det ikke, siden hun, som hun selv forutså, aldri fikk oppleve det. Irène Némirovsky døde 39 år gammel, i Auschwitz i 1942.

Jeg fullførte til slutt Storm i juni, på mitt andre forsøk på å lese den. Sist kom jeg 200 sider ut i første del, og denne gangen syntes jeg det gikk mye lettere å lese denne delen, mens jeg slet litt igjen med Dolce i starten. Hvorfor jeg ikke bare sluker boka, vet jeg ikke... jeg synes den er godt skrevet, med et til tider vakkert språk, den er samfunnskritisk, interessant, observant og et viktig tidsminne... men jeg blir likevel ikke revet med. Dessverre.

Storm i juni ble plukket opp igjen som en del av Lines lesesirkel i februar, så sjekk bloggen hennes for flere meninger om denne boka!

What I talk about when I talk about running (Haruki Murakami)

"Marathon running is not a sport for everyone, just as being a novelist isn't a job for everyone. Nobody ever recommended or even desired that I be a novelist - in fact, some tried to stop me. I had the idea to be one, and that's what I did. Likewise, a person doesn't become a runner because someone recommends it. People basically become runners because they're meant to."

A kind of memoir kaller Haruki Murakami denne boka, som er en samling tekster, skrevet -som han selv sier- innimellom andre prosjekter, i perioden mellom sommeren 2005 og høsten 2006. Det er en bok om løping, men folk som ikke er interessert i løping trenger ikke å bli skremt av det faktum. Gjennom historier om løping får leseren et lite innblikk i mannen og forfatteren Murakami, og dette er vel også det nærmeste han kommer å skrive sine memoarer... for for Murakami henger nemlig livet som løper og livet som forfatter sterkt sammen, og det går ikke an å skrive om det ene uten å også skrive om det andre.

Med sin unike og vakre stemme skriver Murakami om slitet med å gjennomføre sin første maratondistanse noensinne, helt alene i heten i et sommervarmt Hellas fra Athen til Maraton, om å gjennomføre en ultramaraton, om triathlon, vellykkede treningsopplegg og skuffelser i løp, men han skriver også om seg selv som en mann han tror er vanskelig å like og som liker å være alene, om hvordan han forbereder seg når han skal tale til folk, om den stadig voksende samlingen av jazzplater, og en beskrivelse av årstidene i New England som er så vakker, så vakker (beskrivelsen, altså, kanskje ikke alle årstidene...)!

"I'm often asked what I think about as I run. Usually the people who ask this have never run long distances themselves. I always ponder the question. What exactly do I think about when I'm running? I don't have a clue."

Jeg kan si det enkelt: Jeg elsket denne boka! Den er ikke lik andre Murakami-bøker, men jeg likte skrivemåten hans i denne boka utrolig godt. Samtidig må det vel også sies at selv om det var et interessant innblikk i forfatteren Haruki Murakami, så var det kanskje særlig løpetemaet som fascinerte meg. Kanskje er det det som skjer når en jente som alltid hatet gymtimene på skolen (og jogging mer enn noe annet) får en idé om at hun vil bli løper, og her finner en stemme til inspirasjon. En stemme som bekrefter at det ikke er lett, og det vil aldri bli det, men at det er mulig likevel... ;)

Det er ikke ofte jeg har lyst til å begynner forfra og lese en gang til med en gang siste setning var konsumert, men denne gangen hadde jeg det!

Pain is inevitable. Suffering is optional.

Døden i flyet (Agatha Christie)

Jeg var i Agatha Christie-humør. så etter Doktoren mister en pasient fortsatte jeg like gjerne på et nytt Poirot-mysterium - Døden i flyet. Denne romanen ble første gang gitt ut i 1935.

"Fra sete nummer 9 har Hercule Poirot full oversikt over sine medpassasjerer på flyet. Til høyre sitter en pen ung kvinne som åpenbart er betatt av mannen overfor seg; foran, på sete nummer 13, sitter en grevinne med et dårlig skjult kokainsug; tvers over midtgangen, i sete nummer 8, blir en forfatter av detektivromaner plaget av en nærgående veps. Det Poirot ikke vet, er at bak ham, i sete nummer 2, synker kroppen til en kvinne stille sammen..."

Når den ellers så oppmerksomme Poirot går glipp av et mord så nært ham selv takket være reisesyke, og i tillegg selv blir mistenkt for gjerningen, er det åpenbart at han må hjelpe politiet med å oppklare saken. Siden morderen må ha vært ombord på flyet, må han gå systematisk til verks og finne ut hvem som har en forbindelse med den drepte kvinnen og hvorfor noen skulle ønske å ta henne av dage... og selvsagt klarer Poirots "små grå" brasene også denne gangen!

Som vanlig vet Poirot løsningen lenge før den vanlige leseren, men denne gangen følte jeg at det var vel mye jeg ikke visste noe om som lå til grunn for løsningen. Ikke like overbevisende som forrige Poirot-roman for min del, men like fullt en hyggelig liten lesestund sammen med den pertentlige, søte, og denne gangen også litt romantiske (hvis man kan kalle det det) privatdetektiv Poirot.

Doktoren mister en pasient (Agatha Christie)

Agatha Christie (15. september 1890 – 12. januar 1976) ga ut 66 kriminalromaner og 15 novellesamlinger. Hercule Poirot er kanskje hennes mest kjente romanfigur, og han er med i hele 33 romaner, et skuespill og mer enn 50 noveller. Når jeg igjen skulle lese en Agatha Christie-bok (etter mange års pause), falt valget på den ene romanen hun har med på 1001 bøker du må lese før du dør, Doktoren mister en pasient (orig: The murder of Roger Ackroyd), som kom ut første gang i 1926.

Hercule Poirot har trukket seg tilbake, og har bosatt seg i den lille landsbyen King's Abbott for at klienter ikke skal finne ham. Det er derfor litt motvillig han tar på seg å bistå til oppklaringen av mordet på Roger Ackroyd, den rikeste mannen i omegnen og en kjent mann i den byen. Siden Hastings er i Sør-Amerika er det Poirots nabo, legen James Sheppard, som blir Poirots høyre hånd i etterforskningen, og han er også fortellerstemmen i boka. Dessuten er han også dypt inne i saken på annet vis... han besøkte nemlig Roger Ackroyd samme kveld som han ble myrdet, og bare en time etter at han forlot Ackroyd på sitt kontor blir han oppringt, og fortalt at Ackroyd er funnet myrdet samme sted.

Opprullingen av saken er i kjent Poirot-stil... han bruker sin sans for detaljer og sine "små grå" for å finne ut hvem i huset som hadde både motiv og anledning til å begå mordet, og han vet selvsagt før alle andre hvem morderen er. En intrikat sak der mange har noe å skjule, og med en fiffig løsning - denne boka er nok en av Christies mest kjente av en grunn! :)