Brente skygger av Kamila Shamsie

9. august 1945. Nagasaki. Hiroko Tanaka står på verandaen i huset hun har vokst opp i, og hun har akkurat sagt farvel til kjæresten Konrad Weiss, den tyske mannen hun er dypt forelsket i og skal gifte seg med, da atombomben faller over byen hennes. Plutselig er livet som hun kjente forsvunnet for alltid....

Dette er en familiehistorie som strekker seg gjennom Hirokos liv, fra Japan, via India og Pakistan til USA og Afghanistan, fra atombomben i Nagasaki til ettervirkningene av 11. september. Det er en fortelling om to familier og hvordan deres historie flettes sammen, men samtidig en fortelling der verdenshistorie, kulturer, vennskap og kjærlighet flettes sammen men enkeltskjebner. Det er ikke minst en fortelling om utviklingen mellom den vestlige verden og den muslimske verden, om paranoia og virkningene av "the war against terror".

Ambisiøst? Ja! Men vellykket, etter min mening. Brente skygger er seriøs, men ikke tung. Den er velskrevet, med gode miljøskildringer, og den er dessuten vanskelig å legge fra seg. Jeg hadde aldri hørt om Kamila Shamsie før... Brente skygger er den første av bøkene hennes som er oversatt til norsk, men jeg satser på flere bekjentskaper med hennes forfatterskap i framtiden.

Anbefales! :)

Little bee av Chris Cleave

I sommer hadde jeg en følelse av at jeg måtte lese denne boka. Jeg kom egentlig aldri lenger enn til å kjøpe den, men da jeg dro på jobbtur til Berlin i forrige uke, var det endelig tid for å plukke den med seg fra bokhylla.

Little Bee er historien om den 16-årige flykningejenta som kaller seg nettopp for Little Bee. Vi møter henne i England 2 år etter at hun kom fra Nigeria, hvor hun ble truet på livet fordi hun hadde sett ting hun ikke burde da oljeselskapene utryddet landsbyer for å utvinne oljen som fantes under dem. I disse 2 årene har hun levd under dårlige forhold i en interneringsleir/asylmottak, og når hun nå har sluppet ut, velger hun å oppsøke de to eneste menneskene hun kjenner i England, ekteparet Sarah og Andrew, som hun møtte på stranda i Nigeria og delte en opprivende hendelse med.

Sarah er den vellykkede engelske kvinnen i 30-åra. Hun jobber i et populært magasin, har en 4 år gammel sønn hun forguder, men også problemer i ekteskapet med Andrew og en langvarig affære med Lawrence på siden. Turen til Nigeria 2 år tidligere var nettopp et forsøk på å redde ekteskapet, men det de opplevde der gjorde det vanskeligere enn noensinne å redde forholdet mellom dem.

Historien fortelles annenhver gang fra Little Bees og Sarahs perspektiv, og vi blir dermed hele veien minnet om kontrastene mellom det fattige Afrika og den hvite vestlige verden, personifisert gjennom disse to kvinnene. I begynnelsen syntes jeg det funket fint. Historiene til Little Bee var sjarmerende morsomme ("if I was telling this story to the girls back home..."), og utgangspunktet, en historie om en jente som kommer til Europa som illegal flykning, er interessant... Sarahs endring fra å ikke ville ha Little Bee der, til sakte å ville "gjøre" noe mer... Sarahs sønn, som har sin egen måte å takle det vanskelige som skjer i livet hans... men etter hvert synes jeg det blir overdrevet og "too much". Jeg vil gjerne, men klarer ikke helt å tro på fortelleren (og når jeg begynner å tenke på at han faktisk er en engelsk mann i 30-åra, begynner jeg tross alt å tvile enda mer). Jeg begynner også å savne mer "kjøtt på beina"... en bok som tar for seg en sånn konflikt burde kanskje gi et enda bedre innblikk i det som faktisk skjedde?! Det er hjerteskjærende og opprivende, men på slutten av boka har jeg mistet mye av det engasjementet jeg hadde i starten. Dette er "alvorlig" underholdning, den funker helt sikkert bra for mange (og derav kommer vel også de mange gode anmeldelsene jeg har lest), men inntrykket jeg sitter igjen med er blandet.

Og så må jeg bare kommentere forsidene... min utgave er amerikansk, men når det sto mellom den og denne norske, var jeg ikke så veldig i tvil om hvilken jeg skulle velge. Hadde jeg bare sett den norske ville jeg aldri vurdert å kjøpe denne boka. Mye er også mistet i forhold til originaltittelen, "The other hand", som faktisk er veldig god på grunn av sin assosiasjon til "on the other hand".

En annen ting jeg virkelig likte med denne boka var innledningen...

Most days I wish I was a British pound coin instead of an African girl. Everyone would be pleased to see me coming. Maybe I would visit with you for the weekend and then suddenly, because I am fickle like that, I would visit with the man from the corner shop instead - but you would not be sad because you would be eating a cinnamon bun, or drinking a cold Coca-Cola from the can, and you would never think of me again. We would be happy, like lovers who met on holiday and forgot each others names.

Og forresten, er det bare meg som får assosiasjon til Sarah Ferguson og prins Andrew når jeg hører navnet på det engelske ekteparet, hehe... very British indeed!

Det er en viss fare for at...

shoppestoppen min er brutt! Enda det egentlig ikke har vært noe problem å holde den, en gang... men så skulle jeg bare se nærmere på oktobers hovedbok i Hobbyklubben, og plutselig var avbestillingsfristen gått ut.

Nå ser boka heldigvis veldig fin ut, så det er ikke den verste tingen som har skjedd (og nei, det var ikke med vilje heller... jeg har strengt tatt shoppet så mye annet i det siste at jeg helt sikkert burde vært foruten bokregninger)... og hvor lett det nå enn hadde vært å fortsette på denne måten, så har jeg vært flink og avbestilt en annen hovedbok som står på ønskelista om dagen, nemlig Øya under havet av Isabel Allende. Jeg får ønske meg den til jul i stedet... ;)

Så -til tross for et lite feilskjær- shoppestoppen fortsetter!

One day av David Nicholls

Twenty years, two people, one day...

Emma og Dexter ender opp med å tilbringe natten sammen etter avslutningen av universitetsstudiene. De har ikke hatt noe nært forhold i studietiden, og kanskje skilles deres veier for alltid... men livene til Dexter, overklassegutten som har kommet til det meste i livet uten større problemer, og Emma, den idealistiske og skoleflinke jenta, er for alltid knyttet sammen etter denne natten, og vi følger livene deres ved å møte dem igjen hvert år, på den samme datoen, i 20 år etter graduation day.

Dette er en bok om håp og drømmer (noen ganger knuste), om å bli voksen og finne seg selv og hva man vil gjøre med livet sitt, om kjærlighetens uransakelige veier, og om tapte muligheter. Dette er en historie alle kan finne noe de kjenner seg igjen i. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har fått somlet meg til å skrive om denne boka før, for jeg likte den kjempegodt! Og la deg ikke lure av likhetene med chick lit-sjangeren... det er faktisk ikke alltid det går helt som man hadde trodd!

Anbefales!

Chick lit til forglemmelse...

For en stund siden plukket jeg opp en chick lit, siden min kjære fant det for godt å stjele boka jeg egentlig hadde begynt å lese. Boka var altså Someone special av Sheila O'Flanagan, for meg heller ukjent, men plukket opp fra bookcrossinghyllene på Sherlock Holmes pub i Valencia med håp om litt lett og underholdende ferielektyre (utvalget av engelske bøker var .for øvrig ikke det største, men noe måtte jeg uansett få med meg, bookcrosser som jeg er)...

 Vel, jeg holdt ut i omtrent 250 sider. Av 590. Og fortsatt ventet jeg på litt feel good-litteratur, men det eneste jeg fikk var den hele tiden selvmedlidende Romy. Romy Kilkenny har skuffet familien og valgt en jobb som aldri vil gi rikdom og status, og har reist rundt i verden og deltatt på forskjellige utgravinger som rettsmedisinsk arkeolog. Nå har hun bodd i Australia sammen med Keith, kollega og kamerat (som hun plutselig lurer på om hun føler noe mer for), men lar seg overtales til å dra fra ham og en mulighet for forfremmelse når moren Veronica må operere ryggen og halvsøskenen Darragh og Kathryn er lei av å ta ansvar for familien alene. Det er ikke som om Romy har noe viktig hun absolutt ikke kan forlate i Australia...

And it goes on and on and on... Romy synes synd på seg selv, og fortsetter å synes synd på seg selv (det irske uttrykket er "chip on her shoulder", og jeg har tolket det til å bety selvmedlidende). Personene er endimensjonale og ikke troverdige, og jeg bryr meg bare ikke om hvordan det går med Romy. Og det strider virkelig mot mine prinsipper å gi opp en bok, men etter så mange sider får jeg bare innse at denne boka ikke kommer til å bli lest ferdig. Jeg har faktisk allerede glemt den...

Alone i Berlin av Hans Fallada

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i 2. verdenskrig. Jeg klarer aldri å slutte og fascinere meg over (på en litt skremmende måte) det faktum at dette faktisk har skjedd, og det for ikke altfor lenge siden, mens det jeg leser fra den tiden, fiksjon eller ikke, ofte fremstår som ting man ikke kan forestille seg en gang i fantasien. Og det var nok derfor jeg på ren impuls bestilte denne boka i sommer, siden jeg verken hadde hørt om den eller forfatteren før.

Rett etter at jeg begynte å lese, fant jeg en ganske interessant historie bak boka også... Alone in Berlin ble gitt ut allerede i 1947, men kom i engelsk oversettelse i 2009. Forfatteren het egentlig Rudolf Ditzen, og han døde like etter at Alone in Berlin var ferdigskrevet, men før den var blitt utgitt. Livet hans var preget av kaos... en selvmordspakt med en venn der vennen døde mens han selv overlevde, opphold i psykiatriske institusjoner, drapsforsøk på kona, fengselsdommer etter tyveri og underslag og rusmisbruk innimellom bokskrivingen (eller kanskje det var omvendt, hehe).

Uansett, boka starter i Berlin i 1940, og vi møter menneskene som bor i 55, Jablonski strasse og folk som på en eller annen måte blir involvert med dem. Her har vi blant annet postkvinnen Eva Kluge,ektemannen som hun har kastet ut fordi han er litt for glad i gambling, inspektør Escherich i Gestapo, Borkhausen med tvilsomme aktiviteter, prostituert kone og 5 barn (som han ikke vet om er hans) i kjelleretasjen, den rettferdige dommer Fromm i 1. etasje, nazistfamilien Persicke i 2. etasje, jødiske fru Rosenthal i 4. etasje, og bokas mest sentrale personer, ekteparet Anna og Otto Quangel, som etter at sønnen dør under invasjonen av Frankrike bestemmer seg for å gjøre opprør mot nazistene på sin egen, stillferdige måte... ved å legge ut anti-nazistiske postkort i trappeoppganger rundt omkring i Berlin.

Stemningen i denne boka er dyster. Vi treffer en litt broket forsamling av mennesker som har mistet sine illusjoner, og som i mange tilfeller ikke går noen god skjebne i møte heller. Berlin under krigen fremstår som en by fylt av frykt, kanskje mer for hva naboen kan finne på å gjøre (eller si om deg) enn hva som faktisk skjedde i krigen. Gestapo framstår som maktens sentrum, der de som vil kan leve ut sine sadistiske tendenser, og hvor de som ikke følger spillet like fort kan bli ett av ofrene.

Ekteparet Quangels historie er inspirert av faktiske hendelser, nemlig arbeiderklasseparet Elise og Otto Hampel, som skrev og distribuerte slike postkort i Berlin etter at Elises bror døde i krigen. I etterordet får vi lese mye om Hans Falladas liv (som jeg altså også hadde lest litt om på forhånd), og litt om ekteparet Hampels historie... men jeg må vel innrømme at jeg kanskje gjerne hadde lest enda litt mer om sistnevnte.

Uansett, lesverd historie fra 2. verdenskrig, som selv om den er fiksjon fremstår som litt virkelig også, fordi den er inspirert av faktiske hendelser, men ikke minst fordi den ble skrevet rett etter at krigen var slutt, av en som faktisk var til stede.

Mockingjay av Suzanne Collins

Vi starter med en ***spoiler alert*** med en gang. Ikke les dette om du ikke har lest serien allerede, for det er umulig å skrive om denne boka uten å avsløre for mye av handlingen. Her kan du for øvrig lese hva jeg syntes om de foregående bøkene i trilogien; The hunger games (bok 1) og Catching fire (bok 2).

Tredje og siste bok i serien, Mockingjay, starter i District 13, dit de overlevende etter at District 12 ble bombet har blitt evakuert. Det er krig i Panem. Presidenten i District 13, Coin, tar opp kampen sammen med rebellene mot President Snow i Capitol, og Katniss blir overtalt til å bli deres symbol, deres Mockingjay, etter at hun har overlevd The hunger games to ganger.

At det er krig er vesentlig i denne boka, og forfatteren lar mye av krigens brutalitet komme fram i handlingen. Det er jo ingen egentlige vinnere i en krig, og håpet er heller ikke til stede her på samme måte som i de foregående bøkene. Noen ganger skulle jeg likevel ønske at det var plass for litt mer refleksjon over noe av det som skjer underveis, for krig er forferdelig og uforståelig, men deltakerne i krig er fortsatt mennesker med følelser. Katniss er helt klart blitt et annet menneske ved å ha gått igjennom det hun har gjort, det forstår leseren, og det gjør at jeg til dels kan unnskylde væremåten hennes. Samtidig klarer jeg ikke lenger helt å overse disse sidene ved henne... det har nemlig vært noe med henne i hele serien, men det er først nå jeg virkelig lar meg irritere over henne. Og måten kjærlighets-trekantdramaet mellom Katniss, Peeta og Gale blir løst, vel, det var kanskje den ene "happy endingen" jeg synes jeg som leser burde fått, men heller ikke den blir helt realisert, synes jeg.

Ting går altså ikke helt som jeg innerst inne ønsker i denne boka. Prinsipielt liker jeg det... forfatteren lar seg ikke friste av å lage "happy ending" av alt, og noen vendinger i historien er faktisk veldig overraskende. Andre ganger blir det derimot kanskje litt for åpenlyst hva det er som skal skje... boka som helhet føles litt mer forutsigbar enn de foregående, men kanskje det bare er fordi det går som det må gå?!

Jeg likte nok den første boka i trilogien aller best, men synes hele serien var verdt å lese. Så da kan du jo gjøre det opp en mening om den selv... :)