Stolthet og fordom (Jane Austen)

Jeg har aldri lest Jane Austen! Se der, så har jeg sagt det! Eller, det vil si... jeg har aldri lest Jane Austen før nå...

Og det blir vel ikke den siste jeg leser heller... ;)

Historien om Elizabeth Bennet og Mr. Darcy føles kjent, selv om jeg altså verken har lest boka eller sett filmen før. Mr. Darcy er liksom et begrep som "alle" kjenner til, i det minste som en gentleman og "alle" kvinners drømmemann... men Lizzy eller Eliza, som hun kalles av sine nærmeste, er slettes ikke sikker på at han er hennes drømmemann når fortellingen starter.

Lizzy er nest eldst av 5 døtre i en familie fra den øvre middelklasse utenfor landsbyen Meryton, ikke langt fra London. På grunn av arveregler kan ingen av døtrene i familien Bennet arve huset de bor i, og Mrs. Bennet er derfor svært oppsatt på å få giftet sine døtre til noen fine herrer. Da Mr. Bingley leier en eiendom i nabolaget er det derfor viktig å få introdusert døtrene, og det er snart romantikk i luften mellom Jane, familien Bennets eldste datter, og Mr. Bingley. Mr. Darcy, Mr. Bingleys fortrolige og venn, gjør ikke et like godt førsteinntrykk, og særlig ikke overfor Lizzy, som han fornærmer på et ball når han ikke vil danse med henne. Hans arroganse og den lite flatterende omtalen Wickham, en bekjent av Mr. Darcy i militærregimentet stasjonert i Meryton, gir ham, bidrar ikke positivt til Lizzys oppfatning av ham, og hun er urokkelig ved beslutningen om å ikke like ham når hun aner at den raske forsvinningen for Mr. Bingley og hans følge skyldes at Mr. Darcy har fått gjennomslag for sin oppfatning av at familien Bennet slettes ikke er fin nok for noen nærmere forbindelser mellom dem. Men deres veier krysses igjen, først når Lizzy besøker sin beste venninne Charlotte, som har giftet seg med arvingen til familien Bennets hus, Mr. Collins (som første fridde til Lizzy, men fikk nei), og senere når Lizzy ferierer med sin tante og onkel i nærheten av Mr. Darcys gods Pemberley. Underveis skjer det ting som gradvis får Lizzy til å endre sitt førsteinntrykk av denne mannen, som på sin side ikke klarer å undertrykke sine følelser for henne.

Historien er klassisk. Jente møter gutt, og via mange forviklinger får de selvfølgelig hverandre til slutt. Det kan sikkert leses kun som en kjærlighetshistorie også, men for meg var det mer enn det... Stolthet og fordom kom ut i 1813, og gir et innblikk i et samfunn som er helt annerledes enn vårt. Min første tanke var "så utrolig vanskelig det må ha vært å være forelsket i noen på den tiden"... etikette, sosiale konvensjoner, riktig familiebakgrunn og de rette forbindelsene var viktigere enn noe annet, og Elizabeth Bennet er nok ikke en av de store romanskikkelsene (og Jane Austens egen yndlingskarakter) uten grunn. For sin tid må hun ha vært en høyst upassende kvinne, selvstendig og intelligent, som svarte tilbake til en mann av bedre klasse enn henne selv, både med humor og sarkasme, og som ønsket å bli gift av kjærlighet og derfor gikk i mot sin mors ønske om å godta frieri fra enhver passende mann. Altså en fascinerende ung dame i 1800-tallets England, og som er så "moderne" at hun fortsatt kan være en heltinne i dag.

At denne utgaven er en movie tie-in får jeg bare beklage, men den ble plukket opp på salg for 29 kroner, så da så jeg til og med bort fra forsiden ("boken bak filmen"... hva annet kunne det vært, liksom?!). ;) Neste gang er det kanskje min litt mer klassiske engelske utgave som blir lest...

Storm i juni [Suite Française] (Irène Némirovsky)

Jeg innrømmer det gjerne... det satt langt inne å begynne på denne boka igjen. Dette er nemlig en av de få bøkene jeg ikke har lest ferdig i løpet av de siste årene, uten at jeg helt bevisst vet hvorfor det ble sånn. Så vidt jeg husker, fenget det bare ikke, og jeg begynte på en annen bok... samtidig som jeg ikke var ferdig med denne! Det var skjebnesvangert for denne boka, siden jeg aldri klarer å lese to bøker samtidig! ;) Men Irène Némirovsky største og siste verk høster lovord overalt, og omfatter dessuten en del av historien som jeg er spesielt opptatt av, så jammen bestemte jeg meg ikke for å plukke den opp igjen likevel...

Storm i juni [Suite Française] består av to deler, Storm i juni og Dolce. Storm i juni forteller en rekke historier fra de dagene i juni 1940 da folk flyktet fra Paris i påvente av den tyske invasjonen. Vi møter folk fra alle samfunnslag, med ulike forutsetninger og ulike måter å takle krigen på. Det er mange enkeltskjebner i denne delen, og noen historier får sin konklusjon der og da, mens andre ikke gjør det... noen treffer vi igjen i Dolce, andre ikke (noe jeg kommer tilbake til litt senere...).

Dolce er mer preget av å være en roman som beskriver hverdagen i en landsby okkupert av tyskerne... og vi kommer også bedre inn på de personene vi møter, og da særlig Lucile Angellier, en ung kvinne gift med en mann hun aldri har elsket, og som nå er krigsfange. Som så mange av familiene i landsbyen får Lucile, som bor sammen med sin svigermor som aldri har likt henne, en tysker innkvartert i sitt hjem, og forvandlingen fra å ha en "fiende" til et medmenneske boende, en mann som hun kan dele tanker og følelser med, gjør inntrykk.

Begge delene i boka er likevel gjennomsyret av det samme, nemlig franskmennenes "overfladiske" forhold til krigen. Folk er langt mer opptatt av sitt jordiske gods enn av menneskene rundt seg, og de kan legge større innsats i å redde sølvtøy, damaskduker og porselensfigurer enn å gjøre noe for et medmenneske. Kun et fåtall av romanpersonene er villige til å ofre seg selv for saken, for nasjonen, for sitt Frankrike...

Som leser får vi lest to deler, men denne boken består egentlig av flere deler som vi dessverre aldri vil få lese. Forordet, der vi får høre om Irène Némirovskys liv, og forfatterens notater og korrespondanse i slutten av boka utgjør i så måte en del av historien i seg selv... Némirovsky hadde planlagt et stort verk i fire deler, og denne boka er derfor ufullendt. Det får meg til å undre på hvordan inntrykket ville vært om vi hadde fått lese hele verket slik forfatteren hadde tenkt... og jeg regner med at verket hadde fremstått med en større helhet og mening enn det den gjør i sin nåværende form (og jeg antar at vi hadde fått vite skjebnen til de fleste vi møtte i bokas første del). Samtidig er det interessant at Némirovsky har skrevet om sin nåtid. Da disse ordene ble skrevet visste hun slettes ikke hvordan krigen ville ende, og utviklingen av krigen ville jo også helt sikkert ha påvirket det hun skrev. Men slik ble det ikke, siden hun, som hun selv forutså, aldri fikk oppleve det. Irène Némirovsky døde 39 år gammel, i Auschwitz i 1942.

Jeg fullførte til slutt Storm i juni, på mitt andre forsøk på å lese den. Sist kom jeg 200 sider ut i første del, og denne gangen syntes jeg det gikk mye lettere å lese denne delen, mens jeg slet litt igjen med Dolce i starten. Hvorfor jeg ikke bare sluker boka, vet jeg ikke... jeg synes den er godt skrevet, med et til tider vakkert språk, den er samfunnskritisk, interessant, observant og et viktig tidsminne... men jeg blir likevel ikke revet med. Dessverre.

Storm i juni ble plukket opp igjen som en del av Lines lesesirkel i februar, så sjekk bloggen hennes for flere meninger om denne boka!