Fifty shades of Grey av E.L. James

"These books are really my fantasy" har Erika Leonard sagt... bedre kjent som E.L. James, forfatteren av 50 shades-bøkene. Og nei, det overrasker meg ikke...

Jeg har hørt om bøkene lenge, og hadde ikke tenkt til å lese dem. Men hva gjør vel ikke en stakkars nysgjerrig bokelsker når første bok i trilogien presenterer seg som den eneste boka hun får på bursdagen sin?! Gir etter for nysgjerrigheten, og leser den likevel.

Vi møter Ana, uskyldigheten selv i en 21-åring avgangsstudents skikkelse. Ana har studert litteratur, liker best de britiske klassikerne, og hennes erfaring med menn er i høyeste grad begrenset, siden ingen lever opp til forventningene hun har fått fra de allerede nevnte britiske klassikere. Men en dag blir Anas "roommate" og beste venninne syk, og Ana må avbryte eksamenslesingen og reise til Seattle for å gjennomføre et intervju til studentavisa. På den måten møter Ana Christian Grey, fantastiske kjekke, og ufattelige rike og vellykkede (og unge) Christian, som selvsagt også vil ha Ana, men som har issues fra barndommen og en oppfatning av sex og nærhet som ikke passer en ung uskyldig kvinne som Ana. Men ikke en gang Anas "inner godess" kan ta knekken på tiltrekningen mellom dem (selv om den stort sett tar knekken på selvfølelsen, siden Ana åpenbart ikke aner at hun er en vakker og sexy ung kvinne).

Handlingen videre beskrives etter min mening aller best i den mest populære kommentaren til boka på Amazon: "the rest of the book is basically about Ana wondering if she should let him hit her with stuff and then letting him hit her with stuff and Mr Grey wondering if he should stop hitting her with stuff but still hitting her with stuff while she whines on about wanting "more" love and less of the hitting stuff and he whines on about how he doesn't know how to give "more" cos he has only ever hit people with stuff." Les gjerne hele kommentaren her.

Kanskje kan jeg forstå hvorfor noen liker denne boka... men bra er den ikke. Lite troverdige personer, ikke særlig godt skrevet, og en irriterende mengde gjentakelser på den ene og andre måten. Cliffhanger til tross, jeg tror nok ikke jeg plukker opp bok nr. 2 med det første... (og for øvrig forstår jeg hvorfor forfatteren har sagt at hun håper ikke sønnene hennes leser boka... for jeg synes egentlig den var litt pinlig å lese selv!)

Skugga-Baldur av Sjón

Så ble det en pause i Erlendur-lesingen, men vi holder oss like gjerne på Island når vi først er i gang... :)

En historie om en revejakt i islandsk fjell og vidder. En ung kvinne med Downs syndrom som blir funnet på et forlatt skip, og senere tatt hånd om av en mann som tilfeldigvis så henne. En prest i en avsidesliggende bygd. Og en poetisk vakker liten bok som sluttet nesten før den begynte, men som jeg ble sittende å smile av når jeg var ferdig... :)

Skugga-Baldur kan jeg egentlig ikke huske hvordan fant veien inn i bokhyllene mine, men den har i høyste grad stått der en stund. Fram kom den fordi jeg egentlig ikke klarte å komme på å lese noe annet enn Erlendur, men ikke hadde flere Erlendur i hylla (ja, blitt litt hekta), så da valgte jeg en annen islandsk bok helt på måfå. En helt annerledes bok, skulle det vise seg. For dette er en rar liten bok. Jeg leste ikke en gang bakpå før jeg begynte, og ble overrasket over den poetiske syngende stilen, og assosiasjonene til tradisjonelle folkeeventyr jeg får mens jeg leser (nå er jo undertittelen også Et folkeeventyr, så det er kanskje ikke så overraskende, men jeg tenkte altså ikke over det når jeg begynte).Grensene mellom menneske og dyr, levende og død, er ikke alltid klare, og det er overraskende mye humor her også (selv om man ikke akkurat kan forvente en humoristisk bok, altså)... :)

Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2005. Jeg falt altså også fullstendig, og fikk lyst til å lese enda mer islandsk litteratur (det er maaange år siden sist jeg hadde en slik periode, da jeg falt for fullstendig for Island på mitt første besøk der i 1992)!

Vannet av Arnaldur Indridason

Da var vi kommet til Erlendur nr. 4, og foreløpig siste (siden jeg ikke har flere stående i hylla nå): Vannet.

Og jammen finner de ikke et lik denne gangen også...det kommer til syne når vannet i Kleifarvatn av uforklarlige årsaker synker, og liket er bundet fast til en gammel sojvetisk radiosender. Etterforskningen fører dem tilbake til den kalde krigen, til islandske studenter i det gamle Øst-Tyskland, spioner og sosialisme. Erlendut fascinerer seg også igjen for en helt spesiell del av etterforskningen, nemlig den om kvinnen som skulle bli hentet på jobben av sin kjæreste, som var sporløst forsvunnet og som hun siden har ventet på, og om en Ford som ble funnet forlatt på rutebilstasjonen. Har historiene i det hele tatt noe med hverandre å gjøre, og hvem har de egentlig funnet i Kleifarvatn?!

Denne gangen er jeg tilbake i en Erlendur-historie jeg likte. Jeg har jo en forkjærlighet for historier som omhandler noe med krig, og jeg syntes settingen i Øst-Tyskland var interessant. Erlendur er jo den samme gamle, og hans totale fascinasjon for en liten del av etterforskningen er en smule uforståelig, men samme kan det være når resultatet likevel er at gåten blir løst.

Røsten av Arnaldur Indridason

Erlendur-lesingen fortsetter med bok nr. 3, Røsten...

I denne boka blir Erlendur tilkalt til en mordetterforskning på et hotell. En mann blir funnet drept i kjelleren, i julenissekostyme og i en pinlig positur. Mannen var dørvakt på hotellet, men som barn var han en lovende sanger med en ambisiøs familie. Erlendur selv flytter like gjerne inn på hotellet siden han ikke har lyst til å dra hjem til leiligheten sin i Reykjaviks førjulstid, og hotelldirektøren, som selvsagt også har sine svin på skogen, har selvsagt ikke lyst til at nyheten om den drepte mannen skal komme ut og skremme turistene vekk. Erlendur har derfor ingen enkel jobb når han graver i mannens fortid og nåtid for å finne ut hva som skjedde da den unge barnestjernen endte sitt liv som en ensom mann på Reykjaviks nest største hotell.

Indridason skriver enkelt, men i denne boka blir det egentlig litt for enkelt for meg. Kanskje det bare er fordi jeg ikke har like sansen for historien denne gangen, den fremstår som en litt mer typisk politikrim, selv om bakteppet fortsatt er dystert Islandsk. Erlendur fremstår også litt ensformig etter å ha lest 3 bøker på rad... riktignok får vi gradvis mer innblikk i Erlendurs forhold til sine to barn, Eva Lind og Sindri Snær, men ellers er han den samme einstøingen som sitter i leiligheten sin og leser bøker om forsvinninger, mens han jobber med saker som strekker seg bakover i tid... På en måte har jeg sansen for sånne krimhelter, men denne boka var vel bare ikke helt en høydare for meg. Men en typisk Erlendur har det blitt, så vel verdt å lese om du liker bøkene...

Gravstille av Arnaldur Indridason

Jeg fortsetter med islandsk krim, og heldigvis... det løsnet allerede med Erlendur nr. 2 etter skuffelsen med Myren.

Erlendur får et skjelettfunn i fanget i denne boka, oppdaget i et nyere byggefelt i utkanten av Reykjavik. Men skjelettet har ligget i jorda i noen tiår, og Erlendur begynner å grave i en historie fra krigens dager som ikke mange lenger kan fortelle noe særlig om. Som lesere følger vi historiene parallelt, og får servert et mørk og trist historie om en familie som bodde her på den tiden da byens grenser enda ikke var nådd så langt ut... en historie om en mishandlet kvinne, en ond mann, redde barn, og en amerikaner som ikke klarer å se på det som skjer i denne familien. Spenningen over hva som virkelig skjedde holdes til siste slutt, selv om Erlendur er en tålmodig mann som bruker den tiden han trenger for å løse opp i gamle mysterier.

Denne boka likte jeg kjempegodt! Oppbygningen med veksling mellom nåtid og fortid fungerte veldig godt, og en historie som både har med seg Island og 2. verdenskrig er jo strengt tatt midt i blinken for meg. Jeg forsto også Erlendur litt bedre etter denne boka, selv om jeg fortsatt sliter litt med forholdet mellom ham og datteren Eva Lind... selv for en mann av få ord klarer jeg ikke helt å forstå noen av dialogene mellom dem, men det utvikler seg i hvert fall i riktig retning... ;)

Myren av Arnaldur Indridason

Etter noen oppdateringer av bøker jeg har lest for en stund siden, har jeg endelig kommet til det jeg har lest i det siste (lite sommerlesing og oppdateringer skyldes andre forhold, som manglende datamaskin etter innbrudd, sykdom hos både små og store etc. Det har med andre ord ikke vært den helt store sommeren for vår del, og da snakker jeg ikke om været...). Og det er altså Erlendur som har vært sommerlesningen min. Da vi dro på hytta, ba min bedre halvdel meg om å ta med meg "noe krim", så da gjorde jeg det... den boka han ikke valgte å lese ble min, og det ble første bok av Arnaldur Indridason om politimannen Erlendur.

I Myren skal Erlendur og hans to kollegaer Elinborg og Sigurdur Oli løse en mordsak der en eldre mann blir funnet myrdet i kjellerleiligheten sin. Sammen med ham finner de en mystisk lapp lagt igjen av morderen, og bildet av en gravstøtte som de etterhvert finner ut er det siste hvilestedet til en 4 år gammel jente som døde flere tiår tidligere. Erlendur graver i fortiden for å finne ut av gåten, som skjuler ulykklige skjebner og familietragedier både i fortid og nåtid. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup, og Erlendur har også problemer på hjemmebane, der datteren, narkoman og hjemløs, er gravid...

Jeg ble kanskje bittelitt skuffet over første bok, for jeg har hørt mye bra om bøkene, og den levde ikke helt opp til forventningene. Litt enkel løsning på et interessant plot, og en sidehistorie med et alvorlig tema som knapt blir berørt...  Dette var Indridasons debutbok, og siden jeg har flere av bøkene hans, har jeg like gjerne lest noen av dem i rekkefølge. Oppdatering kommer etterhvert...