Lesesirkelforsøket som feilet...

Jeg skulle ha lest Vredens druer. Jeg som endelig skulle være med på boksirkellesing (i Lines regi). Jeg skulle virkelig det. Og opptil flere ganger i sommer har jeg tatt fram boken, som i min variant (den engelske) heter Grapes of wrath. Bladd litt i den. Lest noen linjer. Og lagt den bort igjen...

Hodet mitt er bare ikke klart for å lese klassikere på engelsk akkurat nå. Sommeren der det meste som kan skje, har skjedd (bortsett fra å faktisk reise på sommerferie, som jo normalt også er en ting som kan skje om sommeren...) innbyr ikke til tyngre lesning. Jeg har bare lyst til å lese krim og chick lit, og derfor gjør jeg bare det også. Enkelt og greit. Litt irritert er jeg over at jeg ikke klarte å fullføre lesesirkelprosjektet første gang jeg meldte meg på, men snart er forhåpentligvis hverdagen tilbake, hodet mer klart for utfordinger, og Lines bibliotek har flere bøker på lesesirkellisten framover også...

For nå får jeg klare meg med Erlendur. Fjerde bok av Arnaldur Indridason er påbegynt...

Anybody out there av Marian Keyes

Marian Keyes var i mange år en av mine store favoritter, fra den tiden jeg studerte og leste mest enkel underholdende litteratur som krim og chick lit. Fra den bakerste raden i Billyhyllene mine fant jeg en dag fram den siste boka jeg har kjøpt av henne, men aldri lest... og det var et hyggelig gjensyn.

 

Dette er hvordan boken beskrives i en nettbokhandel: "Anna Walsh er offisielt et vrak. Hun er følelsesmessig knust og har bare en tanke i hodet: hun må tilbake til New York. New York består av vennene hennes, en fantastisk jobb og ikke minst ektemannen hennes. Ingenting i Annas liv er imidlertid enkelt lenger. Ikke bare blir returen til Manhattan vanskeliggjort av hennes fysiske og følelsesmessige arr, det virker også som om Aidan er forsvunnet. Er det på tide for Anna å gå videre, og kan hun i så fall klare det?"

Jeg har egentlig ikke lyst til å si mer om handlingen, bortsett fra at vi møter Anna, en av søstrene til Rachel i Rachel's holiday, min tidligere favorittbok av Marian Keyes. Og Anna reiser tilbake til New York, og hun gjennomgår ikke bare en fysisk reise, men også en personlig og følelsesmessig reise. Vel er dette chick lit, men det er en sart og trist og god fortelling, en historie jeg ikke hele veien kunne gjette meg til handlingen i, men som tross den såre undertonen også gir følelse av håp. Jeg har fått en ny Keyes-favoritt (og har bestilt de to neste bøkene hun har gitt ut også...)!

Født til å løpe av Christopher McDougall

På engelsk har jeg funnet denne tittelen på boka, og den stemmer nok ganske bra:
Born to Run: The Hidden Tribe, the Ultra-Runners, and the Greatest Race the World Has Never Seen

 
Født til å løpe er en slags sakbok, en selvbiografisk berettelse med biografiske innslag, en reiseskildring, og en bok som handler om ting jeg aldri har hørt om før, som tarahumarafolket i Mexico og ultramaratonløp (og -løpere). Innimellom føles den som et eventyr, eller nesten en skrønehistorie, eller den er en fantastisk beretning om en manns vei til å forstå meningen med å løpe. Andre ganger er den en spennende historie om et løp ulikt alle andre. Den føltes også litt som et korstog mot joggeskoprodusentene og den, etter forfatterens mening, unaturlige utviklingen av joggesko. Og for min del føltes den innimellom altfor altfor lang... men min bedre halvdel elsket boka og synes den er den beste han har lest i år, så det er mulig det bare er min litt negative innstilling til joggesko som har påvirket meg litt for mye. For ja, jeg har en litt negativ innstilling til joggeskoene, selv om de de siste ukene faktisk har fått lufte seg jevnlig... for gode forsetter må man jo ha likevel! :)

Og den fantastiske løperstammen tarahumaraene finnes virkelig. Ultramaratonløpere også. Selv om jeg knapt klarer å tro på det. Boka har solgt i millioner over hele verden og har oppnådd kultstatus i løpemiljøer, så om du er bare litt glad i joggeskoene, eller noe i den retning, så er den visst verdt å få med seg!

The year of the flood av Margaret Atwood

The sun brightens in the east, reddening the blue-grey haze that marks the distant ocean. The vultures roosting on the hydro poles fan out their wings to dry them. the air smells faintly of burning. The waterless flood, a manmade plague, has ended the world. But two young women have survived: Ren, a young dancer trapped where she worked, in an upmarket sex club (the cleanest dirty girls in town); and Toby, who watches and waits from her rooftop garden. Is anyone else out there? 

(fra baksideteksten)

Etter å ha lest min fjerde bok av Margaret Atwood konkluderer jeg bare med at jeg liker bøkene hennes bedre og bedre! Og kanskje særlig de dystopiske, som denne og The handmaid's tale - selv om dystopi egentlig føles litt utypisk meg. ;)

I The year of the flood følger vi to kvinner, den unge Ren og den middelaldrende Toby, etter at "the waterless flood" har feid over verden - vi befinner oss i et ikke definert land (i Nordamerika, så kanskje vi er i Canada) i en framtid dominert av store corporates som styrer alt som skjer, der genmodifisering er dagligdags og det lite er tilfeldigheter... men motbevegelser finnes, selv om de må leve forsiktig, og en av dem er God's Gardeners, hvis hymner og ritualer lager en ramme rundt historien i denne boka. Ren og Toby er alene, men kanskje er de likevel ikke det? Og litt etter litt får vi vite om forhistorien deres, og hva det er som binder dem sammen...

The year of the flood kom etter Oryx og Crake, men skal visstnok ikke være en oppfølger, men en sidestilt roman. Jeg har ikke lest sistnevnte enda, men satser på at det er så uproblematisk som enkelte som har skrevet om boka før mener... og Atwood har bekreftet ryktene om at det også blir en bok nr. 3 i "serien", slik at vi kanskje får vite noe om det som skjer når historien her slutter. Og det håper i hvert fall jeg! :)