Eksamenstid igjen...

Men det kommer snart omtale av et par bøker likevel, tenker jeg... :) Men ikke av denne (må bare ha med et bilde når jeg skriver et blogginnlegg, uansett hvor kjedelig innlegget er)...

3096 dager... Natascha Kampusch' historie

Hvem husker vel ikke Natascha Kampusch' rømning fra sin kidnapper og fangevokter gjennom over 8 år i august for snart 5 år siden?! Jeg husker også forsvinningen godt, og når Nataschas bok kom ut måtte jeg til slutt kjøpe den, selvfølgelig.

3096 er antallet dager Natascha var fanget i et 4x3 meter stort rom under garasjen til Wolfgang Priklopil. I sin selvbiografi forteller hun litt om oppveksten sin, akkurat hva som skjedde den dagen i mars 1998 da hun ble kastet inn i en hvit varebil på vei til skolen, og om isolasjon, fysisk og psykisk mishandling og tortur i løpet av de over 8 årene hun var fanget. Men hun forteller også om tilgivelse, håp, og om de gode stundene hun også hadde med sin kidnapper, som også var hennes eneste menneskelige kontakt og som samtidig holdt nøkkelen til hennes overlevelse.

3096 dager er ikke en historie som fisker etter sympati... Natascha skriver analytisk, nesten skremmende kontrollert, om hendelser vi slettes ikke kan forstå at et menneske kan overleve. Og det går på en måte rett og slett ikke an at dette skjedde i over 8 år, med en jente som bare var 10 år da hun ble revet bort fra hele den tilværelsen hun kjente. Den analytiske holdningen oppleves, i hvert fall av meg, både som hennes egne bearbeidelser av det hun har gått igjennom, men også et "forklaringsbehov" overfor de som nå får et innblikk i hennes tilværelse i fangenskap. Hun skriver også direkte om det, at hun overfor mange må forsvare seg fordi hun oppførte seg som hun gjorde, men at det for henne handlet om mekanismer som gjorde det mulig å overleve. Det forklarer nok også den distanserte tonen hun skriver i... sannsynligvis er det den eneste måten det går an å fortelle om noe sånt uten at det blir altfor nært, altfor privat.

Natascha Kampusch framstår for meg som en utrolig sterk og smart ung kvinne... det er ganske utrolig at hun har kommet seg igjennom det hun har og likevel ha klart å beholde seg selv i den grad hun faktisk har. Boka er et bidrag til å kunne kontrollere verdens oppfatning av henne selv, og når man tenker på måten media utnytter og spekulerer i en slik sak, så forstår jeg det svært godt. Jeg er enig med henne når hun bestrider det mange tror, nemlig at hun lider av Stockholm-syndromet i forholdet til sin kidnapper. Og jeg vil for alltid respektere henne som en som overlevde, og klarte seg gjennom, det som også i mine oppvekstdager var vår største frykt. Basert på lignende saker, og da særlig Lesja-saken fra 1987 og kidnappingen av Therese Johannesen (som min mormor kjente) i 1988, kjenner jeg igjen frykten fra barndommen om det verste som kunne skje. For Natascha ble det virkelighet...

Venter du på sex, skandaler og sensasjonsjournalistikk finnes det sikkert andre bøker om denne saken du heller bør lese... men denne er ordene fra en overlevende. Vel verdt å få med seg, for den gjør inntrykk.

I dag...

er det 17. mai, og bloggen er faktisk 1 år! Feiringen får vi spare til senere, men uansett, helt i stillhet kunne det ikke forbigås, så da blir det et bittelite innlegg for anledningen! :)

'
Og gratulerer med dagen alle sammen! Håper dere har hatt en flott nasjonaldag! :)

Hotellet på hjørnet av bitter og søt av Jamie Ford

Hotellet på hjørnet av bitter og søt ble med meg hjem fra et boksalg i vinter en gang... jeg er jo svak for historier som er relatert til 2. verdenskrig på en eller annen måte, og jeg tenkte at dette ville bli passende sommerlektyre. Og nå nærmer sommeren seg... :)

Det er 1986, og Henry, sønn av kinesiske innvandrere i Seattle, er enkemann. Når et hotell i byen gjenåpnes etter å ha stått avstengt i åresvis bringes Henry tilbake 40 år i tid, til barndomskjæresten og det som skjedde den gangen.
 
Henry møter Keiko, datter av japanske innvandrere, på en hvit skole i Seattle i 1942. De "stipenderer" begge, fordi foreldrene ønsker de beste muligheter i Amerika for sine barn, og finner hverandre i et miljø der de begge føler seg utenfor. Men 2. verdenskrig gjør forholdet mellom dem vanskelig... Henrys far hater japanere mer enn noe annet, og Keikos familie blir sammen med andre japansk-amerikanske familier på USAs vestkyst internert i store leire på utenforliggende plasser, og etterhvert mister Henry og Keiko kontakten. Nå er altså tiden inne for å finne ut hva som skjedde etterpå.

Hotellet på hjørnet av bitter og søt har visstnok blitt en bestselger i forfatterens hjemland USA og internasjonalt, og den norske utgaven skryter av 60.000 eksemplarer allerede solgt i Norge også. Jeg er ikke noen prinsippiell motstander av bestselgere, faktisk synes jeg ofte de er verdt å lese... men noen ganger blir jeg bare ikke helt frelst, og dette er en av de gangene. Faktisk likte jeg ikke boka i det hele tatt i starten, men det er to ting som likevel fikk meg til å lese videre... skildringene av jazzmiljøet i Seattle på 40-tallet og Henrys leting etter en gammel ukjent jazzplate, og interneringen av japansk-amerikanske familier i tvangsleire, et tema fra 2. verdenskrig som jeg slettes ikke kjenner fra før, og som det var interessant å få et innblikk i.

Totalt sett blir dette for klissete for meg, for trass i noen interessante temaer er dette i bunn og grunn en sentimental kjærlighetshistorie. Derimot skjønner jeg godt at boka blir en bestselger, for jeg tror veldig mange faktisk liker dette, og jeg blir vel ikke akkurat altfor sjokkert om filmen kommer på kino etterhvert heller, for det lukter liksom litt Hollywood av det hele.

(og jeg er fortsatt irritert over av Blogger spiste den første anmeldelsen min, så jeg måtte skrive en på ny...)

Huset ved moskéen av Kader Abdolah

Min Iran-lesning går mot slutten, i hvert fall for denne gang, og grunnen til at jeg har konsentrert meg om bøker fra Iran den siste tiden er selvfølgelig at jeg har reist dit i løpet av den siste måneden... :) Uansett, avslutningen på Iran-lesingen ble Huset ved moskeen av Kader Abdolah, og det var også en verdig avslutning.

I huset ved moskéen i byen Sandjan bor Aqa Djan med sine to fettere og deres familier. Hans slekt har bodd der i 800 år, og vært en innflytelsesrik familie både for moskéen og byen, men når revolusjonen nærmer seg er det ikke lenger tilstrekkelig å være troende. Når fanatikerne får styre landet mister Aqa Djan ikke bare sin innflytelsesrike posisjon i byen, han mister også flere av sine nære og kjære.

I et tidsperspektiv fra 60-tallet, via den islamske revolusjon i 1979, til slutten av 80-tallet og våpenhvilen med Irak får vi følge storfamilien fra Sandjan og hvordan deres liv flettes sammen med Irans historie på forskjellige måter. Denne epoken var svært dramatisk for Iran og det iranske folk, og boka gir et godt overblikk over det som skjedde (og som jeg etter den siste tidens lesing etterhvert har blitt godt kjent med), samtidig som den rommer morsomme, tragiske og interessante historier fra en families liv som et ekstra perspektiv til de historiske, kulturelle og religiøse forholdene i landet.

Kader Abdolah er en iransk forfatter, bosatt i Nederland siden 1988. Hans rolle under og etter revolusjonen finner man i hvert fall delvis igjen i en av karakterene i boka, og moskeen i Sandjan finnes også i virkeligheten... den ligger i byen Zanjan i nord-vestlige Iran (men jeg har ikke vært der, så bildet måtte lånes).

Og boka, den anbefales.

Iran våkner av Shirin Ebadi

Shirin Ebadi vant Nobels fredspris i 2003 for sitt arbeid for menneskerettigheter i Iran. Iran våkner er hennes selvbiografi, men det er også en beretning om Irans moderne politiske historie og hvordan det har påvirket befolkningen, sett gjennom øynene til en viktig kvinne.

Shirin Ebadi vokser opp i en vanlig middelklassefamilie, utdanner seg til jurist og jobber som en av Irans mest kjente kvinnelige dommere når revolusjonen i 1979 forandrer hennes yrkeskarriere for alltid. Ebadi støttet revolusjonen for å få bort sjahens styre, men innser raskt at det geistlige presteskapet som overtar ikke er noen forbedring. Hun blir degradert på jobben, og slutter etterhvert helt. I stedet skaffer hun seg en karriere som advokat, og tar kontroversielle og prinsipielle saker uten betaling i en evig kamp for demokrati i Iran og bedre rettigheter for kvinner og barn. Vi får et innblikk i hennes liv og hennes yrkeskarriere helt fram til hun mottok Nobels fredspris i 2003.

I epilogen understreker Ebadi at det er hennes personlige oppfatning av politiske hendelser som presenteres i boka, men dette er en god innføring i hva som skjedde i Iran fra 1950 til 2000, og Ebadi gir et inntrykk av hvordan de historiske hendelsene griper inn i folks privatliv. Hun gir også et interessant perspektiv for alle som "drar alle over en kam" i Midt-Østen... hun mener nemlig at det ikke er noen motsetning mellom kvinnefrigjøring og islam, fordi religionen har rom for tolkning. Ebadi advarer også mot vestlige makter som tror at militærmakt kan forandre på situasjonen i Iran... vi får håpe hun får rett, og at de demokratiske stemmene snart vil seire også der.

Iran våkner er interessant og engasjerende lesning, og anbefales gjerne.

Shirin Ebadi får Nobels fredspris i 2003

Litt shopping!

Vel, man er ferdig med skriftlig eksamen (og har god tid til muntlig eksamen), og man har god grunn til å feire litt! En liten bestilling fra bookdepository.co.uk ble derfor lagt inn, og utfra bokvalget virker det visst som at jeg trenger en liten flukt fra virkeligheten... ;)

Eksamenstid...

Denne uka står skriftlig hjemmeeksamen for tur, så Iran-lesingen min (dvs. for tiden Huset ved moskeen av Kader Abdolah) er begrenset til noen minutter på senga om kvelden. Det vil ikke si at jeg er så flink som jeg burde til å lese pensumbøkene mine, dessverre, men heller at jeg ikke har samvittighet til å lese andre ting når jeg burde lese pensumbøker... :)

Her er noe av det fokuset mitt burde være på denne uka:

Og ja, det blir godt når fredagen kommer og hjemmeeksamen er levert!