Skam av Karin Alvtegen

Man må jo lese minst 1 påskekrim! Så til vår lille påskefjelltur i palmehelga måtte jeg selvfølgelig ta med det som ble årets påskekrim for meg, Skam av Karin Alvtegen (siden utvalget av tradisjonell krim plutselig viste seg å være skremmende lite i bokhylla her hjemme).

Skam er ingen tradisjonell krimbok. Den handler om Maj-Britt, en svært overvektig kvinne i 50-åra som ikke har gått ut av leiligheten sin på 30 år, og Monika, en vellykket lege i slutten av 30-åra som lever et travelt single-liv. Tilsynelatende to helt forskjellige kvinner, men de har begge vonde opplevelser i sin fortid som har gjort at de har problemer med å slippe mennesker nært innpå seg. Underveis får vi vite mer og mer om fortiden og den skammen de føler, samtidig som både Maj-Britt og Monika utsettes for hendelser som rykker opp i den trygge tilværelsen de har skapt for seg selv, og som til slutt fører til at de møtes... et møte som setter spor i dem begge.

Dette er den tredje boken jeg har lest av Alvtegen, og som tidligere blir jeg revet med i historien fra første stund. Dette er ikke tung lesning, men det er spennende og engasjerende likevel. Denne boka er kanskje ikke like sterk som de to jeg har lest tidligere, Saknad og Svek (jeg har lest alle tre på originalspråket - svensk), men som påskekrim var den likevel helt utmerket! Jeg anbefaler gjerne Karin Alvtegen til noen som har lyst til å lese en spenningsbok som ikke er helt som annen krim.

Den rettferdige av Helene Uri

Det var en liten stund her hvor jeg følte at jeg var den eneste i landet som ikke hadde lest Helene Uri. På den tiden syntes jeg at jeg ble møtt av mengder med plakater og bunker med utgaver av De beste blant oss hver eneste gang jeg gikk innom en bokhandel (og det var nok ganske ofte på den tiden), og det verste var at jeg ikke hadde det minst lyst til å lese den heller. En bok om universitetsmiljøet på Blindern (og med den tittelen i tillegg)?! Huff, nei (det ligger kanskje under at jeg strengt tatt ikke savner å studere på UiO)! Ingen andre av Uris bøker har fristet meg i særlig grad heller, men da jeg hørte om Den rettferdige ble interessen endelig pirret nok til at jeg ønsket meg boka... og fikk den også til jul i fjor.

Boka tar opp et vanskelig tema, nemlig incest, og vi møter både Karsten Wiig, mannen som er uskyldig dømt for incest mot døtrene sine, og Edvard Friisbakke, dommeren som prøver å gjøre opp for at han ikke sa i fra om et overgrep han ble vitne til i ungdomsårene. Den forteller oss hvordan Karstens eks-kone, Marianne, skaper mistanken om overgrep etter et bittert ekteskapsbrudd, hvordan saken nærmest blir til etter at hun kontakter Friisbakke,  også kjent som "den rettferdige" fordi han får , og hvordan døtrene på svært ulikt vis opplever og takler beskyldningene om det faren deres skal ha gjort mot dem. Den forteller oss om hvordan Karsten har det etter at han kommer ut fra fengelet, og hvordan hans nye samboer sier hun tror ham, men likevel oppgir sin drøm om mange barn, "for sikkerhets skyld". Tidsmessig er handlingen lagt til samme tid som Norge ble rystet av Bjugn-saken, og jeg husker selv hvordan man nesten skulle mistenke enhver mannsperson i livet sitt som en mulig overgriper på den tiden... det gir også et ekstra perspektiv på saken mot Karsten. Det er en historie som skaper sympati for alle de personene som er involvert, for på hvert sitt vis er de alle tapere.

Boka problematiserer om et viktig tema, og det er kanskje derfor tilstrekkelig i seg selv til å anbefale boka. Samtidig klarer jeg ikke helt å synes at dette er virkelig bra. OK, ja, så absolutt, men det er noe som mangler for å gi meg den helt store leseropplevelsen. Jeg tror kanskje ikke det blir flere Uri på meg i den nærmeste framtid...