I sommer hadde jeg en følelse av at jeg måtte lese denne boka. Jeg kom egentlig aldri lenger enn til å kjøpe den, men da jeg dro på jobbtur til Berlin i forrige uke, var det endelig tid for å plukke den med seg fra bokhylla.
Little Bee er historien om den 16-årige flykningejenta som kaller seg nettopp for Little Bee. Vi møter henne i England 2 år etter at hun kom fra Nigeria, hvor hun ble truet på livet fordi hun hadde sett ting hun ikke burde da oljeselskapene utryddet landsbyer for å utvinne oljen som fantes under dem. I disse 2 årene har hun levd under dårlige forhold i en interneringsleir/asylmottak, og når hun nå har sluppet ut, velger hun å oppsøke de to eneste menneskene hun kjenner i England, ekteparet Sarah og Andrew, som hun møtte på stranda i Nigeria og delte en opprivende hendelse med.
Sarah er den vellykkede engelske kvinnen i 30-åra. Hun jobber i et populært magasin, har en 4 år gammel sønn hun forguder, men også problemer i ekteskapet med Andrew og en langvarig affære med Lawrence på siden. Turen til Nigeria 2 år tidligere var nettopp et forsøk på å redde ekteskapet, men det de opplevde der gjorde det vanskeligere enn noensinne å redde forholdet mellom dem.
Historien fortelles annenhver gang fra Little Bees og Sarahs perspektiv, og vi blir dermed hele veien minnet om kontrastene mellom det fattige Afrika og den hvite vestlige verden, personifisert gjennom disse to kvinnene. I begynnelsen syntes jeg det funket fint. Historiene til Little Bee var sjarmerende morsomme
("if I was telling this story to the girls back home..."), og utgangspunktet, en historie om en jente som kommer til Europa som illegal flykning, er interessant... Sarahs endring fra å ikke ville ha Little Bee der, til sakte å ville "gjøre" noe mer... Sarahs sønn, som har sin egen måte å takle det vanskelige som skjer i livet hans... men etter hvert synes jeg det blir overdrevet og "too much". Jeg vil gjerne, men klarer ikke helt å tro på fortelleren (og når jeg begynner å tenke på at han faktisk er en engelsk mann i 30-åra, begynner jeg tross alt å tvile enda mer). Jeg begynner også å savne mer "kjøtt på beina"... en bok som tar for seg en sånn konflikt burde kanskje gi et enda bedre innblikk i det som faktisk skjedde?! Det er hjerteskjærende og opprivende, men på slutten av boka har jeg mistet mye av det engasjementet jeg hadde i starten. Dette er "alvorlig" underholdning, den funker helt sikkert bra for mange (og derav kommer vel også de mange gode anmeldelsene jeg har lest), men inntrykket jeg sitter igjen med er blandet.
Og så må jeg bare kommentere forsidene... min utgave er amerikansk, men når det sto mellom den og denne norske, var jeg ikke så veldig i tvil om hvilken jeg skulle velge. Hadde jeg bare sett den norske ville jeg aldri vurdert å kjøpe denne boka. Mye er også mistet i forhold til originaltittelen, "The other hand", som faktisk er veldig god på grunn av sin assosiasjon til "on the other hand".
En annen ting jeg virkelig likte med denne boka var innledningen...
Most days I wish I was a British pound coin instead of an African girl. Everyone would be pleased to see me coming. Maybe I would visit with you for the weekend and then suddenly, because I am fickle like that, I would visit with the man from the corner shop instead - but you would not be sad because you would be eating a cinnamon bun, or drinking a cold Coca-Cola from the can, and you would never think of me again. We would be happy, like lovers who met on holiday and forgot each others names.
Og forresten, er det bare meg som får assosiasjon til Sarah Ferguson og prins Andrew når jeg hører navnet på det engelske ekteparet, hehe... very British indeed!
