Den glemte hagen av Kate Morton

Jeg har visst flere forfattere som må sjekkes ut... det ble Kate Morton denne gangen, og valget falt på Den glemte hagen, kanskje mest på grunn av min assosiasjon til Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett... :)

Og selv om Kate Morton i sitt etterord ikke nevner noen inspirasjon fra nevnte fru Hodgson Burnett, så er ikke jeg i tvil om at hun er inspirert... her har vi selvfølgelig store triste gods på den engelske landsbygda, hemmelige hager med magisk stemning, litt over middels eventyrlystne piker (unge eller ikke lenger så unge) med en eller annen tilknytning til land på andre siden av jorden, og forfatteren selv (Frances Hodgson Burnett altså) dukker i tillegg opp i et selskap på denne historiens engelske gods, selvsagt langt mer interessert i den hemmelige hagen enn i det hennes vertskap synes hun skal være interessert i! Og jeg visste ikke at hennes mellomnavn nettopp er fornavnet til forfatterinnen i Den glemte hagen, men det er det faktisk også... :)

Uansett inspirasjonen fra fru Hodgson Burnett eller ei, så er ikke denne boka lik Den hemmelige hagen. Den glemte hagen handler om mysteriet med en liten pike som blir funnet alene og forlatt på kaia i en by i Australia i 1913, og som ikke kan huske annet enn at damen som skulle passe på henne ombord på skipet fra England forsvant etter at hun sa at hun skulle komme tilbake. Piken får navnet Nell, og vokser opp i en australsk familie, men begynner å lete etter sin opprinnelse da hun på 21-årsdagen får vite at hun er et hittebarn. Letingen bringer henne til England, til godset Blackhurst manor i Cornwall og til familien Mountrachet, som viser seg å ha hatt mange hemmeligheter. Nell rekker ikke å avdekke alle sammen, for en dag får hun et annet lite barn å passe på, barnebarnet Cassandra som blir forlatt av sin mor til fordel for en ny familie. Etter Nells død arver Cassandra både et lite hus i Cornwall, og et mysterium å løse...

Boka er lettlest og engasjerende, og jeg likte den egentlig overraskende godt. Forfatteren bruker kanskje litt mange ord på å skrive det hun gjør, og som leser var det ikke vanskelig å gjette store deler av den endelige løsningen lenge før personene i boka begynner å nærme seg, men det gjorde egentlig ikke så mye. Fin-fin underholdning var det, og jeg kommer sikkert til å plukke opp en ny bok av Kate Morton etterhvert også.