Constance av Rosie Thomas

Constance har kommet min vei helt tilfeldig, gjennom bookcrossing.com. Jeg valgte å plukke den fram nå siden jeg ville ta med meg en bookcrossingbok til London, for å legge den igjen på hotellet før vi dro igjen. Nuvel, det er visst ikke alltid man får lest så mye som man hadde planlagt, så boka, den ble visst med hjem igjen også...

Constance (Connie) vokser opp med mamma, pappa og en eldre søster i det østlige London. Hun føler likevel at hun aldri passer inn, og finner ut på sin fars begravelsesdag at hun er adoptert. Hun flytter hjemmefra så fort hun kan, 16 år gammel, fra en mor som alltid har favorisert den eldre søsteren, og søsteren, som skal gifte seg med mannen også Connie elsker. Nå er de to kvinnene i 40-50-årene, og mange års bittert forhold blir til historie da den eldre søsteren får uhelbredelig kreft, og de finner sammen gjennom sin felles barndom, som de nå er de eneste som faktisk har opplevd. Iblandet historien får vi noen flotte beskrivelser av Connies liv på Bali, og historien om Connies nevø Noah og hans usbekiske venninne, som prøver lykken i London.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er helt grei, godt nok skrevet, men den engasjerer meg egentlig ikke. Jeg brukte lang tid på å komme inn i den i det hele tatt, og bryr meg egentlig ikke så veldig om hovedpersonene heller. Temaene kan minne om chick lit, men boka mangler den litt humoristiske feel-good-følelsen som liksom er mye poenget med å lese bøker av denne typen. Historien tar opp temaer som hvordan man finner sin identitet og sin plass i verden, om blod virkelig er tykkere enn vann eller om tilhørighet også handler om andre ting, og om å være "sin egen lykkes smed"... men den kunne gjort så mye mer inntrykk enn den faktisk gjorde. Konklusjonen er at jeg lett går videre til neste bok i bokhylla...