"Det er hjertet du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye."
Kusinene og bestevenninnene Alicia og Nora vokser opp i idyll på Cuba, men idyllen sprekker når revolusjonen kommer og Castro tar makten. Nora flykter med familien sin til USA, men lover å beholde hjemlandet i sitt "drømmehjerte", mens Alicia blir igjen på Cuba, hvor sult og fattigdom etterhvert overskygger alt annet. Livene til de to venninnene utvikler seg svært forskjellig, men gjennom brev holder de kontakten, og en dag føler Nora at hun må dra tilbake og hjelpe Alicia, hvis liv har blitt svært vanskelig.
Settingen i Cuba på vei mot (og gjennom) revolusjonen virket spennende, men jeg føler nok at Samartins beskrivelser av Cuba før revolusjonen minner meg mest om barndommens somre... vi husker dem som det alltid var sol, lek på stranda med venner og kjøp av smågodt i kiosken, og aldri lange regnfulle dager hvor vi ikke hadde noe å gjøre. Det passer med det idylliske bildet Nora, som er fortelleren, beholder av hjemlandet, og passer for så vidt også godt til en utvandrets kjærlighet til landet hun savner. På samme måte er Castro synderen, den fulle og hele årsak til det Cubanske folks lidelser, og mer inngående enn det beskrives ikke den historiske bakgrunnen... men det er vel heller ikke derfor du bør lese boka. Om du derimot vil ha en romantisk og lettlest historie om vennskap og kjærlighet som sommerlektyre, så kan denne boka passe bra.
Noen sammenligner denne boka med Drageløperen, og jeg ser så absolutt parallellene, men jeg føler at dette er en langt mer ukomplisert historie, og selv om den til tider er rørende, så gjør den på ingen måte samme inntrykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar