Morgen i Jenin av Susan Abulhawa

"Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.

1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap - men mest av alt om forsoning og kjærlighet."

Dette står på baksiden av boken min, men jeg synes egentlig ikke dette først og fremst er historien om Amal eller om brødrene som vokser opp som fiender - en israeler og en palestiner. Dette er historien om fire generasjoner i en palestinsk familie, og om Palestinas historie fra 1941 til 2002. Og det er kanskje akkurat det jeg liker best ved denne boka også.

Susan Abulhawa skrev The star of David (som Morgen i Jenin er en videre bearbeidelse av) fordi det manglet en palestinsk stemme i litteraturen, og jeg syntes det var veldig interessant å høre denne stemmen... for at palestinerne har en historie å fortelle er helt sikkert. Her får vi glimt inn i den arabisk-israelske krig i 1948, opprettelsen av staten Israel, fordrivelsen av palestinerne fra sine landsbyer, livet i flyktningeleirene, seksdagerskrigen i 1967, selvmordsbombere og massakren i Jenin, mange fryktelige situasjoner som gjøres mer virkelige ved at Abulhawa bruker faktiske historiske kilder i teksten sin også. At det personifiseres gjennom en families historie gjør at jeg engasjerer meg og føler med de mange triste skjebnene.

Samtidig er det nettopp deler av den "personifiserte" historien jeg ikke likte like godt, og kanskje særlig den delen som handler om det stjålne barnet som blir til den jødiske broren David. Historien føles oppkonstruert for at leseren skal bli "dratt inn i et drama" som jeg egentlig ikke føler er der, for denne familien opplever så utrolig mye gjennom de historiske hendelsene i Palestina at det nesten ikke blir troverdig at de skal oppleve enda mer drama. Kanskje er det bare meg som ikke evner å forestille meg hvordan det kan ha vært, men det føles som at boka prøver å være mer enn den klarer. Språket, som jeg vanligvis ikke henger meg så veldig opp i når jeg leser, varierer fra nærmest dokumentarisk til å forsøke å være veldig poetisk, og bidrar kanskje til at jeg føler at det blir "too much" noen ganger. Jeg irriterte meg også litt over forfatterens struktur, hvor hun forteller om hendelser i framtiden allerede tidlig i boka.

Nå skal det sies at jeg hadde en riktig hyggelig lesestund med denne boka likevel! Jeg fikk lyst til å lese denne etter å ha lest Amos Oz' selvbiografi En fortelling om kjærlighet og mørke, som tar for seg mye av samme tidsperiode fra et israelsk perspektiv, så å lese historien fra andre siden passet meg perfekt. Forlagets forsøk på å framstille dette som en bok om den israelsk-palestinske konflikten blir derimot feil... dette er ikke en balansert fremstilling av konflikten, men Palestinas stemme fortjener å bli hørt den også.