fredag 23. september 2011

Øya under havet av Isabel Allende

Denne boka har jeg av en eller annen grunn ønsket meg lenge... egentlig vet jeg ikke helt hvorfor, men kanskje det i underbevisstheten var New Orleans som fristet? Eller noe annet?! Jeg har jo lest noe av Isabel Allende før og likt deg godt, men jeg kan ikke helt skjønne at det var slaveriet på Haiti (eller Saint Domingue, som det da het) på 1700-tallet som fristet meg, selv om det er interessant det også...:)


Dette er altså mye en historisk roman... og en slektskrønike. Historien er sentrert rundt Toulouse Valmorain, den franske overklassegutten som reiser til Saint Domingue for å besøke sin far, og som blir værende som sukkerplantasjeeier da faren dør, med ansvar for å forsørge familien hjemme i Frankrike. Det er 1770, Saint Domingue er en rik koloni der de hvites liv er preget av overflod mens arbeidet først og fremst blir utført av slaver. Zarité, kalt Teté, blir kjøpt av Valmorain da hun er ni år. Hun slipper den hardeste jobben ute på sukkermarkene, og blir husslave i boligen til Valmorain, men selv om Valmorain har mer samvittighet overfor slavene enn mange andre slaveeiere rundt ham, blir Teté likevel misbrukt, for Valmorain tror ikke at svarte mennesker har de samme følelsene som hvite... mens slavenes "øya under havet" er deres paradis, den tilværelsen de kan lengte etter for å unnslippe lidelsene de blir utsatt for i det livet de lever nå.

Mens vi følger livet på plantasjen, følger vi også historien til menneskene som bor på Haiti, både de svartes vei mot opprør, borgerkrig og deklarering av en selvstendig republikk (som var verdens første frie svarte republikk i 1804), og forholdet mellom hvite, svarte og mulatter i den franske kolonien før og i starten av opprøret som fulgte den franske revolusjon i 1789. For plantasjeeier Valmorain blir livet etterhvert umulig på øya, og han rømmer til New Orleans via Cuba. Med seg har han Teté og barna deres, som forlater den første mannen som har gjort henne lykkelig, den bortrømte slaven Gambo, som redder dem alle ved å varsle om at plantasjen vil bli angrepet og hjelper dem å rømme. Prisen er Teté og datteren Rosette sin frihet, men livet som slave fortsetter også lenge etter at de er ankommet New Orleans.

I boka møter vi et stort persongalleri... mer eller mindre grusomme slavedrivere på plantasjene, en spansk kone som forsvinner inn i sinnsykdom, en spansk svirebror som lever livets glade dager, en gledespike fra Valmorains yngre dager som vil spille en rolle i deres liv lenge, en ny kone som gjør livet vanskelig både for Valmorain og Teté, en sønn som ikke ønsker å ta over farsarven, halvsøsken som forelsker seg i hverandre, og mange flere. Alle er i større eller mindre grad knyttet til skjebnene til Toulouse Valmorain og Teté, hvis liv fortsatt krysser hverandres selv etter at Teté får sin etterlengtede frihet.

Historisk og kulturelt likte jeg boka... det er en interessant bit av historie vi får ta del i, og det er spennende å lese om hvordan det kan ha vært å leve på den tiden, iblandet historiske hendelser og politiske forhold i en dramatisk periode. Etter at Valmorain og Teté flytter til New Orleans synes jeg det er litt ekstra gøy, siden mange av stedene og tingene vi hører om der er ting jeg kjenner igjen fra jeg selv var på ferie i New Orleans i 2004... Samtidig blir jeg liksom ikke helt overbevist, for det er akkurat som om jeg ser alt utenfra når jeg leser, som en film, og jeg blir aldri helt kjent med menneskene i historien. Det blir beskrivende, detaljert, innimellom litt svulstig, men aldri så engasjerende som jeg skulle ønske at det ble. Og jeg tror fint at det kunne blitt det... det er i hvert fall en svært spennende ramme rundt denne boka!

3 kommentarer:

  1. I usually love Allende, and this sounds like a typical Allende book, so it's definitely on my list of books to check out eventually. :-)

    SvarSlett
  2. Denne kjøpte jeg på loppemarked i dag, og jeg krampetenkte på deg da jeg stod med den i hånda og vurderte om den kunne være verdt 20 kroner :D

    SvarSlett
  3. Dine forbehold til tross, jeg fikk nå kjempelyst til å lese Isabel Allende! Selv om det blir mange detaljer og til tider mindre dybde, elsker jeg at hun skriver så fargerikt, og de historiske settingene hennes er kjempefine. En befriende kontrast til annen fargeløs litteratur.

    SvarSlett