Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant (Jonas Jonasson)

En bok på pauserommet på jobben en dag jeg trengte en bok til hjemveien... slik ble Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant min neste bok. Godt hjulpet på vei av et par entusiastiske kollegaer fikk jeg kanskje noen forventninger også, selv om jeg ikke visste annet om boka på forhånd enn at en det er en del som liker den.

"Den morsomste boken jeg noensinne har lest" står det på utsiden, og i starten syntes jeg også at den var morsom. Jeg lo faktisk høyt noen ganger av Allan (og det skjer ikke så veldig ofte av bøker), hundreåringen som rømmer fra sitt eget bursdagsselskap og den strenge søster Alice på gamlehjemmet, og starter eventyret sitt med å ta bussen så langt som 50 kroner rekker, med en stjålet koffert som viser seg å inneholde millioner av kroner, med de forviklingene det medfører.

Faktisk er de delene som omhandler "nåtiden" ganske underholdende, en ekte røverhistorie med en hundreåring på kanten av loven, med både politi og gangsterbander i hælene... men annenhver del omhandler Allans lange og begivenhetsrike liv (selvsagt, mannen har jo akkurat fylt 100), og der sliter jeg rett og slett litt mer. Allan Karlsson er en fin fyr med en unik og litt naiv holdning til å leve i nuet, som igjen fører ham opp i de underligste situasjoner. Et ypperlig utgangspunkt for en underholdende historie, men jeg klarer bare ikke å falle for det. Allan har ikke bare vært med i mange av de store begivenhetene på 1900-tallet, han har også forårsaket mange av dem med sin spesielle måte å forholde seg til det som skjer rundt ham - og det selvsagt uten å være det minste interessert i politikk, men derimot langt mer interessert i en dram. Og den litt pirkete, realistiske siden av meg synes bare det blir litt for dumt.

Fantasifullt og til tider underholdende, men for meg ble det litt for langdrygt.