En historie om en revejakt i islandsk fjell og vidder. En ung kvinne med Downs syndrom som blir funnet på et forlatt skip, og senere tatt hånd om av en mann som tilfeldigvis så henne. En prest i en avsidesliggende bygd. Og en poetisk vakker liten bok som sluttet nesten før den begynte, men som jeg ble sittende å smile av når jeg var ferdig... :)
Skugga-Baldur kan jeg egentlig ikke huske hvordan fant veien inn i bokhyllene mine, men den har i høyste grad stått der en stund. Fram kom den fordi jeg egentlig ikke klarte å komme på å lese noe annet enn Erlendur, men ikke hadde flere Erlendur i hylla (ja, blitt litt hekta), så da valgte jeg en annen islandsk bok helt på måfå. En helt annerledes bok, skulle det vise seg. For dette er en rar liten bok. Jeg leste ikke en gang bakpå før jeg begynte, og ble overrasket over den poetiske syngende stilen, og assosiasjonene til tradisjonelle folkeeventyr jeg får mens jeg leser (nå er jo undertittelen også Et folkeeventyr, så det er kanskje ikke så overraskende, men jeg tenkte altså ikke over det når jeg begynte).Grensene mellom menneske og dyr, levende og død, er ikke alltid klare, og det er overraskende mye humor her også (selv om man ikke akkurat kan forvente en humoristisk bok, altså)... :)
Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2005. Jeg falt altså også fullstendig, og fikk lyst til å lese enda mer islandsk litteratur (det er maaange år siden sist jeg hadde en slik periode, da jeg falt for fullstendig for Island på mitt første besøk der i 1992)!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar