I denne boka blir Erlendur tilkalt til en mordetterforskning på et hotell. En mann blir funnet drept i kjelleren, i julenissekostyme og i en pinlig positur. Mannen var dørvakt på hotellet, men som barn var han en lovende sanger med en ambisiøs familie. Erlendur selv flytter like gjerne inn på hotellet siden han ikke har lyst til å dra hjem til leiligheten sin i Reykjaviks førjulstid, og hotelldirektøren, som selvsagt også har sine svin på skogen, har selvsagt ikke lyst til at nyheten om den drepte mannen skal komme ut og skremme turistene vekk. Erlendur har derfor ingen enkel jobb når han graver i mannens fortid og nåtid for å finne ut hva som skjedde da den unge barnestjernen endte sitt liv som en ensom mann på Reykjaviks nest største hotell.
Indridason skriver enkelt, men i denne boka blir det egentlig litt for enkelt for meg. Kanskje det bare er fordi jeg ikke har like sansen for historien denne gangen, den fremstår som en litt mer typisk politikrim, selv om bakteppet fortsatt er dystert Islandsk. Erlendur fremstår også litt ensformig etter å ha lest 3 bøker på rad... riktignok får vi gradvis mer innblikk i Erlendurs forhold til sine to barn, Eva Lind og Sindri Snær, men ellers er han den samme einstøingen som sitter i leiligheten sin og leser bøker om forsvinninger, mens han jobber med saker som strekker seg bakover i tid... På en måte har jeg sansen for sånne krimhelter, men denne boka var vel bare ikke helt en høydare for meg. Men en typisk Erlendur har det blitt, så vel verdt å lese om du liker bøkene...
Denne har jeg ikke lest, og jeg har vel strengt tatt ikke videre lyst til å lese den heller. Bare en liten digresjon. Sindi Snær er verdens morsomste navn. På min dialekt er snær det samme som snørr, og jeg blir fullstendig ukonsentrert hver gang jeg leser om Sindri fnihihihihis Snær.
SvarSlettSåh, da var det ute av systemet! (Samma det vel, kommentar er kommentar)