3096 dager... Natascha Kampusch' historie

Hvem husker vel ikke Natascha Kampusch' rømning fra sin kidnapper og fangevokter gjennom over 8 år i august for snart 5 år siden?! Jeg husker også forsvinningen godt, og når Nataschas bok kom ut måtte jeg til slutt kjøpe den, selvfølgelig.

3096 er antallet dager Natascha var fanget i et 4x3 meter stort rom under garasjen til Wolfgang Priklopil. I sin selvbiografi forteller hun litt om oppveksten sin, akkurat hva som skjedde den dagen i mars 1998 da hun ble kastet inn i en hvit varebil på vei til skolen, og om isolasjon, fysisk og psykisk mishandling og tortur i løpet av de over 8 årene hun var fanget. Men hun forteller også om tilgivelse, håp, og om de gode stundene hun også hadde med sin kidnapper, som også var hennes eneste menneskelige kontakt og som samtidig holdt nøkkelen til hennes overlevelse.

3096 dager er ikke en historie som fisker etter sympati... Natascha skriver analytisk, nesten skremmende kontrollert, om hendelser vi slettes ikke kan forstå at et menneske kan overleve. Og det går på en måte rett og slett ikke an at dette skjedde i over 8 år, med en jente som bare var 10 år da hun ble revet bort fra hele den tilværelsen hun kjente. Den analytiske holdningen oppleves, i hvert fall av meg, både som hennes egne bearbeidelser av det hun har gått igjennom, men også et "forklaringsbehov" overfor de som nå får et innblikk i hennes tilværelse i fangenskap. Hun skriver også direkte om det, at hun overfor mange må forsvare seg fordi hun oppførte seg som hun gjorde, men at det for henne handlet om mekanismer som gjorde det mulig å overleve. Det forklarer nok også den distanserte tonen hun skriver i... sannsynligvis er det den eneste måten det går an å fortelle om noe sånt uten at det blir altfor nært, altfor privat.

Natascha Kampusch framstår for meg som en utrolig sterk og smart ung kvinne... det er ganske utrolig at hun har kommet seg igjennom det hun har og likevel ha klart å beholde seg selv i den grad hun faktisk har. Boka er et bidrag til å kunne kontrollere verdens oppfatning av henne selv, og når man tenker på måten media utnytter og spekulerer i en slik sak, så forstår jeg det svært godt. Jeg er enig med henne når hun bestrider det mange tror, nemlig at hun lider av Stockholm-syndromet i forholdet til sin kidnapper. Og jeg vil for alltid respektere henne som en som overlevde, og klarte seg gjennom, det som også i mine oppvekstdager var vår største frykt. Basert på lignende saker, og da særlig Lesja-saken fra 1987 og kidnappingen av Therese Johannesen (som min mormor kjente) i 1988, kjenner jeg igjen frykten fra barndommen om det verste som kunne skje. For Natascha ble det virkelighet...

Venter du på sex, skandaler og sensasjonsjournalistikk finnes det sikkert andre bøker om denne saken du heller bør lese... men denne er ordene fra en overlevende. Vel verdt å få med seg, for den gjør inntrykk.