Min kjære klarer stort sett å definere alt jeg leser som han ikke har lyst til å lese som chick lit. Mine innvendinger om at chick lit faktisk er en spesifikk sjanger blir glatt overhørt... chick lit er bøker skrevet av kvinner, for kvinner, eller de er i hvert fall ikke interessante i hans øyne. Derfor kunne jeg nå i helga med stor glede si at det ikke var noen som helst måte for ham å definere boka jeg leste nå som chick lit... Things fall apart er nemlig skrevet av en afrikansk mann, og er også en roman om Afrika, nærmere bestemt om Nigeria og dets historie før og under koloniseringen av britiske misjonærer. Den ble utgitt første gang i 1958.
I går var jeg hjemme med sykt barn, og sykt barn hadde endelig tatt seg en lur, så jeg tenkte jeg skulle sette meg ut i det fine været (før høsten kommer for fullt), og da helst med en bok som selskap. Men fant jeg boka mi?! Nei. Og jeg syntes jeg lette overalt, til og med under sofaen. I går kveld lå boka på kommoden i gangen, og jeg kunne ikke helt skjønne at jeg hadde oversett den. Så, i dag var den borte igjen, og da jeg kom hjem fra jobben fikk jeg mine mistanker bekreftet... min kjære hadde like gjerne begynt å lese boka selv, han! Da jeg beskyldte ham for å stjele bøkene jeg holder på med, svarte han bare: "Jammen, hadde du ikke lest den, da?!". Joda, bare ikke ferdig, men det er kanskje ikke så nøye...
Jeg har begynt på en ekte chick lit i stedet. Det var ingen annen utvei (særlig siden jeg ikke liker å lese 2 bøker på en gang, så da måtte jeg ha noe som ikke krever tenking).
Åh! Den er nesten en av mine yndlingsbøker. Dessuten liker jeg at du bare leser en bok av gangen, de fleste jeg kjenner slitter med å nevne alle bøkene de leser for øyeblikket, da de leser så mange. Selv har jeg aldri taklet å fordele tankene og tiden min over flere bøker.
SvarSlett