Første bok om Avdeling Q ble slukt en gang i fjor, og fikk lysten til å lese krim til å komme tilbake etter et lengre fravær. Andre bok levde dessverre ikke helt opp til forventningene. Mens Kvinnen i buret var intens, spennende og engasjerende fra start til slutt, er Fasandreperne bare helt grei underholdning, og ikke så mye mer. Denne gangen har Carl Mørcks assistent Assad plukket fram en sak som egentlig er løst... en mann er dømt for mordene på et søskenpar i et sommerhus en gang i 1987, men litt graving viser raskt at saken er mer omfattende som så, og at det er grunn til å tro at de andre i kostskolegjengen som den dømte mannen tilhørte også har spilt en rolle i forbrytelsene. Dette vet vi helt fra starten, og spenningen ligger i å finne ut akkurat hvilken rolle de har spilt, og hvorfor de er så redde for det kvinnelige medlemmet i "fasangjengen", Kimmie, som har levd som uteligger i København de siste 12 årene, i skjul for sine tidligere venner.
Carl Mørck og Assad er et pussig par, som nå kompletteres med den uregjerlige sekretæren Rose, men vi kommer ikke spesielt inn på personene i denne boka, og det lønner seg nok å ha lest Kvinnen i buret før denne boka, så man blir kjent med bakgrunnshistorien.Vi kommer heller ikke dypt inn på gjerningsmennene, og jeg klarer ikke helt verken å forstå eller tro på grusomhetene som blir beskrevet. Ikke at krim nødvendigvis må være troverdig, men uten mer dybde i karakterene blir dette litt som amerikansk actionfilm for meg.
Bildet skyldes for øvrig at jeg leste boka på dansk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar