Chick lit til forglemmelse...

For en stund siden plukket jeg opp en chick lit, siden min kjære fant det for godt å stjele boka jeg egentlig hadde begynt å lese. Boka var altså Someone special av Sheila O'Flanagan, for meg heller ukjent, men plukket opp fra bookcrossinghyllene på Sherlock Holmes pub i Valencia med håp om litt lett og underholdende ferielektyre (utvalget av engelske bøker var .for øvrig ikke det største, men noe måtte jeg uansett få med meg, bookcrosser som jeg er)...

 Vel, jeg holdt ut i omtrent 250 sider. Av 590. Og fortsatt ventet jeg på litt feel good-litteratur, men det eneste jeg fikk var den hele tiden selvmedlidende Romy. Romy Kilkenny har skuffet familien og valgt en jobb som aldri vil gi rikdom og status, og har reist rundt i verden og deltatt på forskjellige utgravinger som rettsmedisinsk arkeolog. Nå har hun bodd i Australia sammen med Keith, kollega og kamerat (som hun plutselig lurer på om hun føler noe mer for), men lar seg overtales til å dra fra ham og en mulighet for forfremmelse når moren Veronica må operere ryggen og halvsøskenen Darragh og Kathryn er lei av å ta ansvar for familien alene. Det er ikke som om Romy har noe viktig hun absolutt ikke kan forlate i Australia...

And it goes on and on and on... Romy synes synd på seg selv, og fortsetter å synes synd på seg selv (det irske uttrykket er "chip on her shoulder", og jeg har tolket det til å bety selvmedlidende). Personene er endimensjonale og ikke troverdige, og jeg bryr meg bare ikke om hvordan det går med Romy. Og det strider virkelig mot mine prinsipper å gi opp en bok, men etter så mange sider får jeg bare innse at denne boka ikke kommer til å bli lest ferdig. Jeg har faktisk allerede glemt den...