Alone i Berlin av Hans Fallada

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i 2. verdenskrig. Jeg klarer aldri å slutte og fascinere meg over (på en litt skremmende måte) det faktum at dette faktisk har skjedd, og det for ikke altfor lenge siden, mens det jeg leser fra den tiden, fiksjon eller ikke, ofte fremstår som ting man ikke kan forestille seg en gang i fantasien. Og det var nok derfor jeg på ren impuls bestilte denne boka i sommer, siden jeg verken hadde hørt om den eller forfatteren før.

Rett etter at jeg begynte å lese, fant jeg en ganske interessant historie bak boka også... Alone in Berlin ble gitt ut allerede i 1947, men kom i engelsk oversettelse i 2009. Forfatteren het egentlig Rudolf Ditzen, og han døde like etter at Alone in Berlin var ferdigskrevet, men før den var blitt utgitt. Livet hans var preget av kaos... en selvmordspakt med en venn der vennen døde mens han selv overlevde, opphold i psykiatriske institusjoner, drapsforsøk på kona, fengselsdommer etter tyveri og underslag og rusmisbruk innimellom bokskrivingen (eller kanskje det var omvendt, hehe).

Uansett, boka starter i Berlin i 1940, og vi møter menneskene som bor i 55, Jablonski strasse og folk som på en eller annen måte blir involvert med dem. Her har vi blant annet postkvinnen Eva Kluge,ektemannen som hun har kastet ut fordi han er litt for glad i gambling, inspektør Escherich i Gestapo, Borkhausen med tvilsomme aktiviteter, prostituert kone og 5 barn (som han ikke vet om er hans) i kjelleretasjen, den rettferdige dommer Fromm i 1. etasje, nazistfamilien Persicke i 2. etasje, jødiske fru Rosenthal i 4. etasje, og bokas mest sentrale personer, ekteparet Anna og Otto Quangel, som etter at sønnen dør under invasjonen av Frankrike bestemmer seg for å gjøre opprør mot nazistene på sin egen, stillferdige måte... ved å legge ut anti-nazistiske postkort i trappeoppganger rundt omkring i Berlin.

Stemningen i denne boka er dyster. Vi treffer en litt broket forsamling av mennesker som har mistet sine illusjoner, og som i mange tilfeller ikke går noen god skjebne i møte heller. Berlin under krigen fremstår som en by fylt av frykt, kanskje mer for hva naboen kan finne på å gjøre (eller si om deg) enn hva som faktisk skjedde i krigen. Gestapo framstår som maktens sentrum, der de som vil kan leve ut sine sadistiske tendenser, og hvor de som ikke følger spillet like fort kan bli ett av ofrene.

Ekteparet Quangels historie er inspirert av faktiske hendelser, nemlig arbeiderklasseparet Elise og Otto Hampel, som skrev og distribuerte slike postkort i Berlin etter at Elises bror døde i krigen. I etterordet får vi lese mye om Hans Falladas liv (som jeg altså også hadde lest litt om på forhånd), og litt om ekteparet Hampels historie... men jeg må vel innrømme at jeg kanskje gjerne hadde lest enda litt mer om sistnevnte.

Uansett, lesverd historie fra 2. verdenskrig, som selv om den er fiksjon fremstår som litt virkelig også, fordi den er inspirert av faktiske hendelser, men ikke minst fordi den ble skrevet rett etter at krigen var slutt, av en som faktisk var til stede.