mandag 11. februar 2013

What I talk about when I talk about running (Haruki Murakami)

"Marathon running is not a sport for everyone, just as being a novelist isn't a job for everyone. Nobody ever recommended or even desired that I be a novelist - in fact, some tried to stop me. I had the idea to be one, and that's what I did. Likewise, a person doesn't become a runner because someone recommends it. People basically become runners because they're meant to."


A kind of memoir kaller Haruki Murakami denne boka, som er en samling tekster, skrevet -som han selv sier- innimellom andre prosjekter, i perioden mellom sommeren 2005 og høsten 2006. Det er en bok om løping, men folk som ikke er interessert i løping trenger ikke å bli skremt av det faktum. Gjennom historier om løping får leseren et lite innblikk i mannen og forfatteren Murakami, og dette er vel også det nærmeste han kommer å skrive sine memoarer... for for Murakami henger nemlig livet som løper og livet som forfatter sterkt sammen, og det går ikke an å skrive om det ene uten å også skrive om det andre.

Med sin unike og vakre stemme skriver Murakami om slitet med å gjennomføre sin første maratondistanse noensinne, helt alene i heten i et sommervarmt Hellas fra Athen til Maraton, om å gjennomføre en ultramaraton, om triathlon, vellykkede treningsopplegg og skuffelser i løp, men han skriver også om seg selv som en mann han tror er vanskelig å like og som liker å være alene, om hvordan han forbereder seg når han skal tale til folk, om den stadig voksende samlingen av jazzplater, og en beskrivelse av årstidene i New England som er så vakker, så vakker (beskrivelsen, altså, kanskje ikke alle årstidene...)!

"I'm often asked what I think about as I run. Usually the people who ask this have never run long distances themselves. I always ponder the question. What exactly do I think about when I'm running? I don't have a clue."

Jeg kan si det enkelt: Jeg elsket denne boka! Den er ikke lik andre Murakami-bøker, men jeg likte skrivemåten hans i denne boka utrolig godt. Samtidig må det vel også sies at selv om det var et interessant innblikk i forfatteren Haruki Murakami, så var det kanskje særlig løpetemaet som fascinerte meg. Kanskje er det det som skjer når en jente som alltid hatet gymtimene på skolen (og jogging mer enn noe annet) får en idé om at hun vil bli løper, og her finner en stemme til inspirasjon. En stemme som bekrefter at det ikke er lett, og det vil aldri bli det, men at det er mulig likevel... ;)

Det er ikke ofte jeg har lyst til å begynner forfra og lese en gang til med en gang siste setning var konsumert, men denne gangen hadde jeg det!

Pain is inevitable. Suffering is optional.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar