Den rettferdige av Helene Uri

Det var en liten stund her hvor jeg følte at jeg var den eneste i landet som ikke hadde lest Helene Uri. På den tiden syntes jeg at jeg ble møtt av mengder med plakater og bunker med utgaver av De beste blant oss hver eneste gang jeg gikk innom en bokhandel (og det var nok ganske ofte på den tiden), og det verste var at jeg ikke hadde det minst lyst til å lese den heller. En bok om universitetsmiljøet på Blindern (og med den tittelen i tillegg)?! Huff, nei (det ligger kanskje under at jeg strengt tatt ikke savner å studere på UiO)! Ingen andre av Uris bøker har fristet meg i særlig grad heller, men da jeg hørte om Den rettferdige ble interessen endelig pirret nok til at jeg ønsket meg boka... og fikk den også til jul i fjor.

Boka tar opp et vanskelig tema, nemlig incest, og vi møter både Karsten Wiig, mannen som er uskyldig dømt for incest mot døtrene sine, og Edvard Friisbakke, dommeren som prøver å gjøre opp for at han ikke sa i fra om et overgrep han ble vitne til i ungdomsårene. Den forteller oss hvordan Karstens eks-kone, Marianne, skaper mistanken om overgrep etter et bittert ekteskapsbrudd, hvordan saken nærmest blir til etter at hun kontakter Friisbakke,  også kjent som "den rettferdige" fordi han får , og hvordan døtrene på svært ulikt vis opplever og takler beskyldningene om det faren deres skal ha gjort mot dem. Den forteller oss om hvordan Karsten har det etter at han kommer ut fra fengelet, og hvordan hans nye samboer sier hun tror ham, men likevel oppgir sin drøm om mange barn, "for sikkerhets skyld". Tidsmessig er handlingen lagt til samme tid som Norge ble rystet av Bjugn-saken, og jeg husker selv hvordan man nesten skulle mistenke enhver mannsperson i livet sitt som en mulig overgriper på den tiden... det gir også et ekstra perspektiv på saken mot Karsten. Det er en historie som skaper sympati for alle de personene som er involvert, for på hvert sitt vis er de alle tapere.

Boka problematiserer om et viktig tema, og det er kanskje derfor tilstrekkelig i seg selv til å anbefale boka. Samtidig klarer jeg ikke helt å synes at dette er virkelig bra. OK, ja, så absolutt, men det er noe som mangler for å gi meg den helt store leseropplevelsen. Jeg tror kanskje ikke det blir flere Uri på meg i den nærmeste framtid...