mandag 11. februar 2013

What I talk about when I talk about running (Haruki Murakami)

"Marathon running is not a sport for everyone, just as being a novelist isn't a job for everyone. Nobody ever recommended or even desired that I be a novelist - in fact, some tried to stop me. I had the idea to be one, and that's what I did. Likewise, a person doesn't become a runner because someone recommends it. People basically become runners because they're meant to."


A kind of memoir kaller Haruki Murakami denne boka, som er en samling tekster, skrevet -som han selv sier- innimellom andre prosjekter, i perioden mellom sommeren 2005 og høsten 2006. Det er en bok om løping, men folk som ikke er interessert i løping trenger ikke å bli skremt av det faktum. Gjennom historier om løping får leseren et lite innblikk i mannen og forfatteren Murakami, og dette er vel også det nærmeste han kommer å skrive sine memoarer... for for Murakami henger nemlig livet som løper og livet som forfatter sterkt sammen, og det går ikke an å skrive om det ene uten å også skrive om det andre.

Med sin unike og vakre stemme skriver Murakami om slitet med å gjennomføre sin første maratondistanse noensinne, helt alene i heten i et sommervarmt Hellas fra Athen til Maraton, om å gjennomføre en ultramaraton, om triathlon, vellykkede treningsopplegg og skuffelser i løp, men han skriver også om seg selv som en mann han tror er vanskelig å like og som liker å være alene, om hvordan han forbereder seg når han skal tale til folk, om den stadig voksende samlingen av jazzplater, og en beskrivelse av årstidene i New England som er så vakker, så vakker (beskrivelsen, altså, kanskje ikke alle årstidene...)!

"I'm often asked what I think about as I run. Usually the people who ask this have never run long distances themselves. I always ponder the question. What exactly do I think about when I'm running? I don't have a clue."

Jeg kan si det enkelt: Jeg elsket denne boka! Den er ikke lik andre Murakami-bøker, men jeg likte skrivemåten hans i denne boka utrolig godt. Samtidig må det vel også sies at selv om det var et interessant innblikk i forfatteren Haruki Murakami, så var det kanskje særlig løpetemaet som fascinerte meg. Kanskje er det det som skjer når en jente som alltid hatet gymtimene på skolen (og jogging mer enn noe annet) får en idé om at hun vil bli løper, og her finner en stemme til inspirasjon. En stemme som bekrefter at det ikke er lett, og det vil aldri bli det, men at det er mulig likevel... ;)

Det er ikke ofte jeg har lyst til å begynner forfra og lese en gang til med en gang siste setning var konsumert, men denne gangen hadde jeg det!

Pain is inevitable. Suffering is optional.

tirsdag 5. februar 2013

Døden i flyet (Agatha Christie)

Jeg var i Agatha Christie-humør. så etter Doktoren mister en pasient fortsatte jeg like gjerne på et nytt Poirot-mysterium - Døden i flyet. Denne romanen ble første gang gitt ut i 1935.


"Fra sete nummer 9 har Hercule Poirot full oversikt over sine medpassasjerer på flyet. Til høyre sitter en pen ung kvinne som åpenbart er betatt av mannen overfor seg; foran, på sete nummer 13, sitter en grevinne med et dårlig skjult kokainsug; tvers over midtgangen, i sete nummer 8, blir en forfatter av detektivromaner plaget av en nærgående veps. Det Poirot ikke vet, er at bak ham, i sete nummer 2, synker kroppen til en kvinne stille sammen..."

Når den ellers så oppmerksomme Poirot går glipp av et mord så nært ham selv takket være reisesyke, og i tillegg selv blir mistenkt for gjerningen, er det åpenbart at han må hjelpe politiet med å oppklare saken. Siden morderen må ha vært ombord på flyet, må han gå systematisk til verks og finne ut hvem som har en forbindelse med den drepte kvinnen og hvorfor noen skulle ønske å ta henne av dage... og selvsagt klarer Poirots "små grå" brasene også denne gangen!

Som vanlig vet Poirot løsningen lenge før den vanlige leseren, men denne gangen følte jeg at det var vel mye jeg ikke visste noe om som lå til grunn for løsningen. Ikke like overbevisende som forrige Poirot-roman for min del, men like fullt en hyggelig liten lesestund sammen med den pertentlige, søte, og denne gangen også litt romantiske (hvis man kan kalle det det) privatdetektiv Poirot.

mandag 4. februar 2013

Doktoren mister en pasient (Agatha Christie)

Agatha Christie (15. september 1890 – 12. januar 1976) ga ut 66 kriminalromaner og 15 novellesamlinger. Hercule Poirot er kanskje hennes mest kjente romanfigur, og han er med i hele 33 romaner, et skuespill og mer enn 50 noveller. Når jeg igjen skulle lese en Agatha Christie-bok (etter mange års pause), falt valget på den ene romanen hun har med på 1001 bøker du må lese før du dør, Doktoren mister en pasient (orig: The murder of Roger Ackroyd), som kom ut første gang i 1926.


Hercule Poirot har trukket seg tilbake, og har bosatt seg i den lille landsbyen King's Abbott for at klienter ikke skal finne ham. Det er derfor litt motvillig han tar på seg å bistå til oppklaringen av mordet på Roger Ackroyd, den rikeste mannen i omegnen og en kjent mann i den byen. Siden Hastings er i Sør-Amerika er det Poirots nabo, legen James Sheppard, som blir Poirots høyre hånd i etterforskningen, og han er også fortellerstemmen i boka. Dessuten er han også dypt inne i saken på annet vis... han besøkte nemlig Roger Ackroyd samme kveld som han ble myrdet, og bare en time etter at han forlot Ackroyd på sitt kontor blir han oppringt, og fortalt at Ackroyd er funnet myrdet samme sted.

Opprullingen av saken er i kjent Poirot-stil... han bruker sin sans for detaljer og sine "små grå" for å finne ut hvem i huset som hadde både motiv og anledning til å begå mordet, og han vet selvsagt før alle andre hvem morderen er. En intrikat sak der mange har noe å skjule, og med en fiffig løsning - denne boka er nok en av Christies mest kjente av en grunn! :)